BLOGG: Så har det skjedd. En fotballfan, en hvilken som helst fotballsupporter, av en skandinavisk fotballklubb er død. En far, en sønn, en kamerat. Et ansikt blant alle andre på tribunene er borte. For alltid.
Hver gang jeg passerer Hillsborough-minnesmerket på Anfield, slår det meg at det like gjerne kunne ha vært meg. De 96 som døde den gangen, hadde gjort akkurat som de skulle. De hadde møtt opp tidlig, og de hadde gjort det vi alle gjør. De hadde funnet de beste plassene.Tragedien rammet Liverpool, men den kunne ha rammet hvem som helst. Det kunne ha skjedd etter cupfinalen på Ullevaal i 1988, da ståplassene var smekkfulle og tusenvis av trøndere og bergensere plutselig skulle hjem samtidig, mens utgangene var blokkert av thermomatter. Jeg var 11 år, livredd og trengselen var enorm.
Det gikk bra. Det gjør stort sett det. Men i Helsingborg søndag var tragedien et faktum. En helt vanlig Djurgården-supporter er død.
Han skulle bare på fotballkamp, men kom aldri hjem igjen til sine fire barn.
Det skulle være en fest. Tilfeldighetene ville det slik at Djurgårdens ishockeylag og fotballag skulle spille kamper i Helsingborg-området på påfølgende dager. Flere tusen supportere reiste på helgetur til Skåne. Hockeylaget spiller kvalifisering om opprykk og vant lørdag. Stemningen var elektrisk. Det eneste som kunne overgå euforien blant de gule, røde og blå fra Stockholm, var tre poeng i den allsvenske seriestarten søndag.
Så skjedde dette. Med en som bare skulle på fotballkamp.
Det er Sveriges andre dødsfall relatert til såkalt fotballvold. Tony Deogan ble drept i 2002, før et oppgjør mellom AIK og Göteborg. Den gangen var den døde selv voldsmann.
Denne gangen døde en vanlig supporter. Vi kan ikke lenger stå og se på galskapen. Det er ikke bare slik at casuals, pøblene eller hooligansene, kall dem hva du vil, bare banker opp hverandre. Derfor må vi stoppe galskapen nå.
Djurgården-supporteren gikk den logiske veien fra sentrum mot Olympia. Jeg har gått der selv, før en kamp mellom Helsingborg og Brann.
Jeg er selv Djurgården-mann. Medlem av Djurgårdens IF sin ishockeyforening. Jeg følger ikke svensk fotball spesielt tett, men om jeg har et favorittlag, så er det selvsagt Djurgården. Uansett idrett, hvis Djurgården deltar, håper jeg de vinner. Deltar en enkeltutøver fra DIF, så får han eller hun min støtte. Slik er det i det vi liker å kalle Djurgårdsfamiljen.
Om jeg hadde reist på hockeykampen lørdag (jeg sjekket faktisk flyprisene), ville jeg garantert ha blitt værende i området og gått på fotballkampen også.
Jeg var heldig. Jeg satt på jobb i Krinkelkroken i Bergen da det skjedde.
Det kunne ha skjedd hvem som helst, men det skjedde med en 43-åring med egen gründerbedrift og fire barn.
Han skulle bare på fotballkamp.
Høgmo om supporterdødsfall: - Dypt tragisk