Wayne Rooney signerer en ny femårsavtale med Manchester United. Jeg så ikke den komme, jeg skal innrømme det.

I begynnelsen av min karriere som sportsjournalist, fikk jeg en gang en spøkefull definisjon på hva tittelen innebar:

En sportsjournalist er en som fredag forteller deg nøyaktig hva som skal skje på lørdag, men må bruke søndagen til å forklare hvorfor ting ikke gikk som forventet.

Men det lå et snev av alvor i det også. Englands fremste pr-ekspert Max Clifford må ha tenkt det samme når han i dag slaktet en samlet engelsk presse for at de ikke skjønte at Rooneys motvilje til å signere en ny kontrakt med United, kun handlet om en ting:

Penger. Mer penger. Ufattelige mye mer penger. Etter ryktene noe slikt som 600 000 kroner ekstra. I uken.

Dette er også konklusjonen til de fleste mer eller mindre kvalifiserte eksperter på øyriket.

Wayne Rooney og hans agenter gamblet for å få maksimalt ut av en ny kotrakt. De gjorde det de kunne for å skvise hvert minste lille pund ut av United.

Selv er jeg usikker på dette.

For om dette virkelig og utelukkende var gambling fra Rooney og hans folk, så sørget de for å sette den høyst tenkelige innsatsen: Rooneys gode navn og rykte.

Det kan komme til å koste dyrt i fremtiden.

I en tid der Storbritannias økonomi er i en elendig forfatning og tusenvis av jobber ryker daglig, vil ikke bare folk flest gremmes over en slik taktikk. De vil finne den totalt forkastelig.

Og det er problemet dersom hele dette sirkuset bare har vært en taktikk for å få mer penger ut av klubben:

Folk vil ikke like det de har sett, og om Rooneys popularitet daler, gjør markedsverdien hans det samme.

Uansett hvor mye makt agentene som har omkranset Rooney siden han var tenåring har hatt, tror jeg faktisk at United-spissen var ærlig når han sa at han ville bort.

Jeg tror han ville bort helt til han satte seg ned ved bordet og snakket med den eneste personen i hele verden som kunne forandre meningen hans.

Jeg tror forklaringen på Rooneys helomvending enkelt og greit heter Alex Ferguson.

Skotten har forklart Rooney i klare ordelag hvilken stjerne den knapt 25 år gamle spissen har, eller i det minste hadde, i United.

Han har forklart Rooney at fansen aldri ville kunne tilgi ham om han forlot klubben nå, at han ikke må svikte dem som har stått last og brast ved hans side og gjort ham til den spilleren han nå er. Og han har garantert forsikret Rooney om at klubben er like ambisiøs nå som det den alltid har vært.

All den tid United-direktør David Gill skal ha utsatt møtet med Alex Ferguson for å få snakket med sine amerikanske eiere, den lite populære Glazer-familien, kan det nok også tenkes at det har kommet ytterligere forsikringer om at United vil investere i nye spillere dersom Ferguson mener han trenger dem.

På mange måter minner denne situasjonen om den vi så for seks år siden da Liverpools Steven Gerrard vraket Chelsea i 12. time. Etter Champions League-triumfen i 2004 var han mer eller mindre klar for Chelsea, men vraket London-klubben til fordel for å bli i Liverpool. Den gangen var det Rafael Benitez som snakket Gerrard til fornuft ved å bruke de samme "knepene" som Ferguson nå garantert har brukt for å overtale Rooney til å bli.

Har Rooney fått en bedre kontrakt nå enn den United først tilbød? Uten tvil. Var det det som ble utslagsgivende? Nei, det tror jeg ikke.

Til det var det litt for mye som stod på spill.

Kanskje vil forholdet mellom Ferguson og Rooney aldri bli det samme selv om Rooney allerede har sagt unnskyld til Ferguson og til spillerne.

Det er imidlertid ikke det viktigste

Det er fansen han virkelig trenger å si unnskyld til, og det er bare en måte han kan gjøre det på: Nemlig ved å få på seg skoene, løpe ut på gressmatten i ført den røde United-trøyen og gjøre det han er best til.

Å score mål.

Uansett hva som har vært Rooneys hensikt med å vente med signeringen av den nye avtalen, er det en ting som er sikkert.

Wayne Rooney har satt et enormt press på seg selv, og det er kun opp til ham selv å innfri. Først da tror jeg United-fansen vil tilgi ham.