Ungarn har et helt ok fotballag, hverken mer eller mindre. De har et rutinert mannskap der flere av spillerne har bred erfaring fra store ligaer og de er smarte og kreative. De er fysisk veldig robuste, har stor duellkraft og er tunge og gode på dødballer.

Svakheter finnes

Svakhetene er imidlertid, heldigvis, også relativt tydelige.

Dette er et temposvakt— og litt statisk lag. Det må Norge utnytte for alt det er verdt. Stikkordet er balltempo.

Balltempo handler om mye mer enn antall berøringer på ballen hos hver enkelt spiller. Like viktig er hvor og hvordan du spiller ballen.

Det norske laget må bruke kortere tid i det som kalles frispillingsfasen. Den fasen av spillet hvor de fire bakerste spillerne skaffer seg rom før de spiller ballen frem. I stedet for å spille fra back til stopper, til neste stopper og så til motsatt back, må Norge hoppe over et ledd i kjeden. Dessuten må ballen spilles hardere fra en spiller til neste. Kan laget tjene to tiendedeler på en pasning på 20 meter, er det en uendelighet å bruke for den som tar imot.

De vil forsvare seg

Alt dette dreier seg om å "bore hull i murblokka" som Ungarn kommer med. De har spilt både ren 4-4-2 og 4-2-3-1 i kvaliken. Nå blir det nesten garantert en forsiktig utgave av sistnevnte system. Da må Norge få de ungarske spillerne til å flytte seg mye og ofte. Til slutt sprekker de opp, og gir bort rom Norge kan utnytte.

Da kommer neste nøkkelpunkt: Hvordan utnytte deres svakheter?

Vi snakker ofte om stor og samtidig bevegelse som stikkord for offensiv suksess. Det er selvsagt riktig og viktig. Et lag som står stille skaper minimalt. Det er imidlertid ikke nok å bevege seg mye. Det er viktigere å bevege seg klokt.

Trenger tålmodighet

Flytter Norge backer og kanter høyt opp i banen for tidlig, står de ofte stille når de mottar ball. Jeg vil ha et norsk lag som er tålmodige nok til å la rommene være åpne helt til sekundet før pasningen spilles. Da handler deretter om sprint for å utnytte de samme rommene. De som er i tvil om det er lønnsomt, kan studere en kamp med backer og kanter hos Bayern München eller Barcelona. Da forsvinner den tvilen.

Bildet av Nils Johan Semb liggende på bakken i Arnhem etter at Norge ble slått ut av EM 2000 er blitt ikonisk. Ingen av oss trodde den gang at det skulle gå 16 år uten at et norsk lag kom til sluttspill igjen. Vi vet aldri når Norge får en like stor sjanse til å klare det som er mulig nå. Det må speile måten Norge spiller kampene på.

Forstår Høgmos prat

Jeg forstår hvorfor Per-Mathias Høgmo snakker om balanse i laget og tålmodig inngang til kampen. Kanskje har den beleste landslagssjefen søkt støtte hos Johan Falkbergets sitat "De store seire er aldri vunnet i det første slag". Jeg håper ikke han bruker det for aktivt.

Jeg ønsker meg så inderlig et norsk lag som går ut og skremmer ungarerne så ettertrykkelig at de etter ti spilte minutter ønsker at de aldri hadde reist til Oslo. Vi kan nemlig langt på vei avgjøre dette i det første slag hvis vi er modige nok, nøyaktige nok og gode nok.

Balanse og klokskap? Selvsagt.

Men mest av alt energi, løpskraft og iver etter å gripe sjansen.

Det er bare en ting som er verre enn å bli slått ut i et omspill. Det er å bli slått ut fordi man ikke var dristige nok.

La derfor Falkberget ligge. Hent heller frem Nils Collett Vogt før kampen:

"En ting vet jeg sikkert. Den seirer kun som vover".