«We are the champions» tonet ut over arenaen i Partenkirchen, der 20.000 tilskuere hadde sett "en gammel kjenning" fly ned til seier.

For dette er nordmannens favorittbakke. Her har Jacobsen gått til topps tidligere, for nøyaktig to år siden. En trumf lå imidlertid ikke i kortene nå.

Likevel, med et finalesvev på 136,5 meter, landet han foran den firedobbelte olympiske mester Simon Ammann fra Sveits og slovenske Peter Prevc.

Familiefaren Jacobsen, med et kne som er bygget opp igjen etter et fryktelig falt i Planica i mars 2013, klarte knapt å stå i ro. Han som har vært utålmodig etter skaden, fått svi, vært gjennom en ny operasjon og sakte jobbet seg tilbake igjen, sendte en takk til alle som har støttet ham.

Ikke minst kona Birgitte, som denne gangen var hjemme med parets to barn.

— Hun er min viktigste støttespiller når det gjelder tid. Hun passer på barna mine og meg når jeg er hjemme, ler han.

For det har vært tøft å være i et yrke som ikke har månedlige lønnsutbetalinger så lenge man ikke presterer.

Den forrige seieren individuelt i verdenscupen kom 12. januar 2013.

— Jeg blir jo ikke yngre

— Det har vært ekstremt tøft å komme tilbake til det nivået jeg er nå, og få kroppen til å lystre igjen. Jeg blir jo ikke yngre med årene. Jeg var dessuten forholdsvis stresset når det gjelder hoppukeplassen. Jeg la ikke inn noen kjempesøknad på forhånd, sier veteranen, før han fortsetter:

— Jeg ble ikke tatt ut til verdenscuprennet Engelberg før jul, som på mange måter er uttaksrenn. Men jeg fortsatte å jobbe hardt, og jeg visste at trenerne snakket sammen om uttaket.

Jacobsen valgte å bruke mye tid i bakken på Vikersund i julen. Han var klar over oppgaven, og bruker ordet «prosess» for å beskrive måten han jobber på.

Han visste at Stöckl hadde troen. Men også at østerrikeren ikke ville ha ham med hvis han ikke hadde noe i hoppuka å gjøre.

— Jeg ville heller ikke være med hvis jeg ikke hadde noe der å gjøre.

Hørte litt for mye på bommen

Han fikk den siste plassen, og da han satt på bomme før konkurransens siste hopp, var det med en utenfor-seg-selv-opplevelse.

— Jeg prøver å blokke ut det som skjer før meg, men hjelmen min var ikke tett nok, så jeg hørte hva speakeren sa. Jeg oppfattet hvor langt Ammann hoppet og skjønte hvor langt jeg måtte hoppe for å vinne. Jeg klarte å riste av meg tankene og se ut på de flotte fjellene. Det var en fin dag.

Kort tid etter, da triumfen var i boks, følte han en stor lettelse.

— Denne seieren er en av mine største oppturer for meg selv, kommer det ettertenksomt.

Var helt tom på pallen

For Jacobsen ble det en drømmedag.

— På pallen var jeg bare tom, kommer det fra Hønefoss-hopperen.

Han fikk den gjeve kulen, blomster, og gratulasjoner.

Mens fotografene stimlet om overraskelsesmannen, sto en lykkelig landslagstrener Alexander Stöckl og holdt rundt sin kjære samboer Ina Bergmann.

— Jeg burde ta henne med på renn oftere, sa treneren, som følte at hun hadde god innvirkning.

Han var også berørt av det som hadde skjedde, og kunne ikke tro at eleven skulle nå så langt. Han forklarte hvordan opptakten hadde vært, da han måte foreta et valg mellom Anders Jacobsen og Tom Hilde, som senere har vunnet et Kontinentalcuprenn (COC).

— Jeg konfererte med flere trenere hjemme i Norge før det ble bestemt at Anders skulle få plassen. De sa alle at det var han som hadde størst kapasitet. Jeg var selvsagt enig, sier østerrikeren.

Ble bare uforglemmelig

Noen øyeblikk er bare magiske. Nyttårsrennet er det ultimate i denne turneringen.

— Uforglemmelig, mener sportssjef Clas Brede Bråthen, om det som skjedde denne vinterdagen. Han er her hoppsportens mest optimistiske person, som alltid finner noen lyspunkter uansett.

Nå fikk han og resten av Hopp-Norge flomlys, og mer kan det bli.

Rune Velta kom på 5. plass, noe Stöckl betegner som helt fantastisk.

Og Jacobsen mener det kan være mulig å vinne totalt også, hvis han fortsetter på samme måte.

— Jeg fikk i alle fall mye selvtillit gjennom hoppene her, sier vinneren, som drar til Innsbruck i dag for å fortsette jakten på de gode øyeblikkene.

— Nå opparbeidet jeg mye selvtillit, som jeg er så avhengig av. Og ikke noe er umulig, forklarer Jacobsen, før han drar til hotellet for å kose seg og ringe kona.

— Jeg har ikke gitt opp å vinne sammenlagt.