Ett Mjøndalenlag som hadde tatt lite poeng i det siste skulle vel være en grei motstander for Haugesund. Men slik skulle det ikke gå.

Arne Tveit Katla

Kampen får en flott start da vi er de første som scorer på Mjøndalen i kampens første kvarter. Men etter dette visner ting litt vekk og Mjøndalen får spille altfor mye ball. Dog uten at det blir så uhyggelig farlig. Det var på cornere og dødballer mot var de var farlige, og det skulle utover i kampen gi negativt utslag. Heller ikke vi klarer å skape så mye dessverre.

I andre omgang skjer det. Mjøndalen får dødball som de scorer på. Har vi sett det før i år?

Ja.

Gjorde Haugesund noe med det ? Nei.

Rett etter dette blir Mjøndalen redusert til ti mann, uten at dette gir oss de helt store og åpenbare sjansene.

Til dette var det for mye som ikke stemte. Vi har for dårlig tempo både på spillere og ball, og presisjonen er altfor svak. Som en lokal trener som analyserer kamper på lokalradioen sa det : «Du rekker jo å drikke en kopp kaffe på den tida de bruker på å slå en pasning».

I tillegg kommer det som har vært årets store problem nok en gang til syne: Vi er for dårlige til å skape sjanser offensivt, og en slipper motstanderne for lett til bakover. Dette må rettes på om det skal bli jevnt med poeng framover.

Isolert sett var ikke dette en katastrofe, en gikk tross alt fra to tabellnaboer bak seg. Men neste arena gutta skal spille på heter Alfheim. Grøss og gru.