RIO DE JANEIRO : Hekkeløperen Isabelle Pedersen er lei kroppsfokuset i idretten. Hun hater buksen hun løper i, og mener den viser for mye kropp.
Les intervjuet med Isabelle Pedersen her :
Utslått Pedersen lei av kroppsfokus: - Alle som løper, hater denne shortsen
Det er vanskelig å være uenig i at kvinnelige friidrettsutøvere viser mye kropp. Det er mange av dem sikkert komfortable med, men ikke alle.
Noen kunne tenke seg å være kledd omtrent som de mannlige løperne, eller bare med litt mer klær.
Spørsmålet er om kvinnene har valget, og hva som styrer at akkurat kvinnenes kleskoder innebærer mindre klær enn noen av dem er komfortabel med.
Verre før?
Tro det eller ei, men det var faktisk verre før.
Noen husker kanskje debatten om sandvolleyballdamene, som ble pålagt å spille i bikini.
Mennene spiller i singlet.
Det utløste så mye debatt, at reglene ble endret. Valgfriheten har økt.
Responsen fra utstyrsprodusentene til friidrettsjentene tyder på at Isabelle Pedersen faktisk kan påvirke dette, så vil tiden vise om hun gjør det.
Jenter og menn
Skrev jeg friidretts jenter ? Da går jeg inn i en tradisjon som gjør at sportsjournalistikken utmerker seg i sin omtale av kvinner. Språkforsker Sarah Grieves ved Cambridge University Press har studert det engelske sportsspråket.
Hun finner at kvinner oftere omtales som jenter enn menn omtales som gutter .
De fleste av utøverne er som kjent voksne, og ikke barn, så det er grunn til å undres over ordvalget.
Man trenger for øvrig ikke være idrettsutøver for å reagere på å bli omtalt som jente når man for lengst er blitt kvinne. Det oppleves som nedlatende når det bare går den ene veien.
I rettferdighetens navn skal det minnes om at vi i Norge ikke bare omtaler kvinnelandslaget i håndball som «håndballjentene». Vi sier også «håndballgutta».
Her omtaler også kvinner på de ulike landslagene seg selv som jenter.
Sosiale medier gjør jobben
En av de store fordelene med sosiale medier, er at de tradisjonelle mediene ikke kommer unna med fordommene sine.
De blir påpekt og latterliggjort, som de fortjener, og redaksjonene og journalistene må svare for ordvalgene sine. Slik endres holdninger.
Både britiske og amerikanske medier har skrevet talløse saker basert på reaksjoner i sosiale medier mot sexisme, eller kjønnsdiskriminering.
Hashtagen #CoverTheAtlete har fått nytt liv under OL i Rio, og eksemplene begynner å bli mange og illustrerende for problemet.
Usynlige kvinner
En av mine favoritter kommer fra kommentator John Inverdale i BBC.
Da han skulle intervjue OL-mesteren i tennis, Andy Murray, gratulerte han og la til: «Du er den første som noen gang har vunnet to OL-gull i tennis. Det er ganske spesielt, eller?».
Murray sa som sant var, at både Serena og Venus Williams hadde vunnet fire OL-gull hver, men, ja, det var krevende.
Det Serena Williams har opplevd av kroppskommentarer og krenkende ordbruk i sin imponerende karriere, kan for øvrig fylle en bok.
Eller hva med Chicago Tribune, som skulle rapportere at skytteren Corey Cogdell hadde vunnet sin andre OL-bronse. De sendte følgende melding ut på Twitter: «Kona til Bears-spiller tok bronse».
Kvinners privatliv teller
Kvinnelige utøveres privatliv er i det hele tatt tema rett som det er. Prisen tar The Korean times, som publiserte en artikkel om hvor høy en eventuell kjæreste til volleyballspilleren Kim Yeon-koung bør være.
Siden hun selv er så mye høyere enn gjennomsnittet, bør hun se utenlands etter en kjæreste, mente skribenten.
Bak en hver kvinne står en mann
Hvem som skal ha æren for kvinners prestasjoner er heller ikke åpenbart for alle.
Den ungarske svømmeren Katinka Hosszu tok både OL-gull og ny verdensrekord i 400 meter medley i Rio.
NBCs kommentator Dan Hicks var raskt ute, sammen med kameramannen, og zoomet inn på hennes mann og trener. «Og her har vi mannen som er ansvarlig for resultatene», var kommentaren. Innsatsen i bassenget var altså bare en liten del av det.
Harmløst fjas?
Harmløse sleivspark og ubetenksomhet? Ja, sikkert det også. Men synet på kvinnelige utøvere påvirkes selvsagt av hvordan de omtales.
Kvinnene som deltar her i Rio legger ned stor innsats for å bli best i det de driver med.
De fortjener å kommenteres for det, og ikke alt mulig annet fjas.