BERTIL VALDERHAUG I WIEN :
Bare den store finalen mellom Tyskland og Spania gjenstår. Uansett resultat, spill og utfall kan det ikke rokke ved dette gledelige faktumet:
Årets fotball-EM har vært en fest, et fyrverkeri, en kjempeseier for gladfotballen og en lekegrind for små spillere som krydrer "The Beautiful Game" med store ferdigheter.
For hva har Philipp Lahm, Luka Modric, David Villa, Xavi Hernandez, Andrés Iniesta, Andrej Arsjavin, Wesley Sneijder, Deco, Andrea Pirlo og Nihat til felles?
Jo, de er lette, de er kortvokste og de har på hver sin måte bidratt til at EURO 2008 går inn i historien som tidenes europamesterskap.
Maradona-marerittet
For første gang i fotballhistorien har vi fått et mesterskap som har vært så kraftig dominert av små spillere.
Tilfeldig? Überhaupt nicht, som de sier her i Wien.
1,68 meter høye Maradona herjet riktignok på 80-tallet. Den argentinske fotballguden vant VM omtrent alene i Mexico i 1986. Selv om spillet gikk mye saktere da, hadde han ikke lette arbeidsforhold på banen i sin storhetstid.
Husker dere VM i 1982?
Gang på gang ble Maradona saget ned av italienske Gentile og andre forsvarsklipper.
Gang på gang reiste han seg fra overgrepene.
Gang på gang lot dommerne være å gi gule kort for trøyeholding, stemplinger bakfra og taklinger i knehøyde.
Til slutt sprakk det naturligvis for Maradona, han så rødt og føk ut av VM etter å ha satt knottene rett i skrittet på brasilianske Batista.
Takk til dommerne
Tenk hva en spiller som Maradona hadde utrettet i dagens fotball. Man blir fotballør i hodet bare av tanken. Maradona-typer i årets EM har vært mye mer beskyttet.
Stort større bevis på at fotballreglene har tatt kvantesprang i riktig retning får vi nesten ikke. Dommerne slår hardt ned på skittent spill, lure triks og taklinger på grensen.
Derfor blir også boltreplassen større for spillere med blendende teknikk, stor fart og småmagiske evner når de har ballen.
Tunge og trege forsvarsspillere, derimot. De får et kort i fleisen så fort de tråkker over toleransegrensen.
Det perfekte spillet
EM i England for 12 år siden var preget av fysisk fotball. Så tøff var fotballen på den tiden at det ble mumlet om at lagene burde reduseres til ti spillere. På den måten ville spillerne få mer plass, som igjen ville gi bedre underholdning.
Nå er det rart å tenke på. For årets fest i Østerrike og Sveits vært en tilnærming til det perfekte spillet:
Kjappe angrep. Enorm bevegelse. Stor fart i lengderetningen. Offensive backer. Keepere som setter i gang spillet lynraskt. Og trenere som mener at angrep er det beste forsvar.
En sann fryd har det vært omtrent hver eneste dag, selv om det naturligvis har vært noen unntak.
Lahm mot Xavi
Kvartfinalene Spania-Italia og Kroatia-Tyrkia var de stygge andungene. Da slo redselen for å tape, feigheten og kynismen til. Likevel endte begge oppgjørene som store drama på grunn av straffespark.
Kanskje får vi et nytt drama i kveld.
Tyskland-Spania har egentlig alt i seg for å bli en ny fotballopplevelse av de sjeldne, i et mesterskap av de sjeldne.
Og kanskje får vi også en ny påminnelse om at gigantene ikke nødvendigvis trenger å være dem som ruver høyest i landskapet.
Se derfor opp for Lahm, Xavi og Iniesta fra klokka kvart på ni i kveld.
En av dem kan fort bli avgjørende.
Blir han Brasils første europamester?
Tid for Torres
– Ingen spurte meg om å bli
– Må tenke seriøst på plan B