Nei nei, de gjør ikke noe galt, astmamedisinen skal de jo ha likevel – også friske løpere – og da er smørebussen grei å ha. Men folk, særlig barna, trenger ikke å se det. De kan få gale tanker om det som foregår.
Slik er det mulig å tenke i et miljø der alt er tillatt for å bli en bedre skiløper, så sant det ikke står på WADAs dopingliste.
DETTE ER SAKEN:
Norske løpere tar medisiner i smøretraileren under skirenn
Det er mulig å skjønne dette. Drevet går, presset om å vinne kommer både fra utøveren selv, trenere, ledere, presse, publikum. På toppen venter mye penger.
Legene er presset, de også. Fristes til å diagnostisere løpere som syke, med tilhørende medisinering, ligger der. Det er nesten blitt sagt rett ut i astmadebatten.
En evig og vanskelig diskusjon
Dopingdiskusjonen er gjerne svart/hvit, men burde ikke være det. For i området mellom den totale uskyld og det kyniske dopingmisbruket ligger en uoversiktlig sone der spørsmålet ikke bare er dopet/ren. Men moralsk/umoralsk.
Hvis det ikke er doping når norske langrennsløpere sitter i smørebussen og inhalerer astmamedisiner og saltvannsoppløsning, så er det kanskje dårlig moral?Her er det lett å fnyse, dette er naivt, dette er gammelmannspreik. Enten er et stoff ulovlig i henhold til dopingreglene, og da er det doping, eller så står det ikke på dopinglisten, og da er det fritt frem. Juridisk og etisk i orden.
Bare de dumme unnlater å legge seg opp imot dopinggrensene. Snille gutter tar ikke gull.
Men så er det noen som synes idrett skal være noe mer enn kynisk konkurranse, noe høyverdig i retning av den sunne sjelen i det sunne legemet.
Da kan det være opprørende å lese om det som foregår i smørebussens andre etasje.
Den naive definisjonen
Spørsmålet er: Hva er egentlig doping?
Er det brudd på dopingbestemmelsene, ferdig pratet? Eller er det ethvert tiltak som forbedrer en idrettsprestasjon utover det som er utøverens naturlige nivå? Det er lenge siden vi har hørt den siste definisjonen, virkeligheten har gjort den naiv.
Professor: - Vår hyllest av toppidrettsutøvere gjør at fallet blir så enormt
Men hvis vi likevel stopper der: Er det også i egentlig forstand uhederlig å innta ethvert stoff som gjør utøveren bedre i stand til å vinne — sportsdrikk, saltvannsoppløsning, luktesalt, druesukker, koffein? Hva med oksygen-masker, som vi så finnene bruke?
En morsom historie har fått plass i norsk idrettshistorie. Under OL i Melbourne i 1956 hadde spydkasteren Egil Danielsen gjort det heller dårlig i de tre første kastene. Så ble han tilbudt sterk kaffe av en fransk konkurrent som var utslått. Danielsen, som aldri drakk kaffe ellers, har mange ganger fortalt om hvor pigg han ble. Han slengte spydet 85,71 meter i fjerde omgang – verdensrekord og OL-gull. Dopet på koffein?
I dopingens gråsone er det ikke bare spørsmål om hva utøveren kan innta, men også hvor mye, ref. dommen mot Martin Johnsrud Sundby.
Nå har sjefen for Olympiatoppen, Tore Øvrebø, reagert på at Skiforbundet gir astmamedisin til friske løpere. Det fortjener han ros for.
En vanskelig grense
Norsk idrett sa nei til høydehus, som mange utlendinger bruker uten skrupler. Det er for doping å regne, mener man her. I stedet bruker Skiforbundet millioner på å sende løperne til fjells, en illustrasjon på at dopingmoral er et vanskelig tema.
Tilbake til forstøverapparatene: - Det er tull å si at vi ikke gjorde dette for å prestere bedre, sier skisprinter Øystein Pettersen.
Nei, hvorfor ellers?
Hør Aftenpodden Sport - hvor du får full oversikt over videre saksgang i dopingsaken mot Johaug:
TV 2: Hovedsponsor ble ikke fortalt om Sundby-saken før de skrev under på millionavtale