Det hadde kanskje ikke vært så unaturlig om vi hadde latt oss påvirke litt av omstendighetene rundt semifinalen mot Vålerenga, men snakk om å holde hodet kaldt og gjennomføre på isen.

Vi valgte å møte Vålerenga i semifinalen. Et dristig valg mente noen, jeg var også litt nølende. Jeg vet at over en serie med best av syv kamper hadde vi aldri tapt mot Sparta. Vålerenga derimot vet du at kommmer til å bli tøffe (Det er deilig å skrive dette i retrospekt nå som vi vant «5-0» i kamper). Vi la tross alt hodet litt på huggestabben og kunne fort ha fått mye tyn dersom vi ikke hadde gått videre. Men vi valgte Vålerenga fordi de i år har vært en skygge av seg selv.

Alle avgjørelser i VIFs favør

Kamp én (den opprinnelige) ender med seier til oss. Vi føler at vi vinner kampen fortjent, vi scorer et omdiskutert mål hvor dommeren opptrer feilaktig, men ender altså opp med å måtte spille kampen på nytt. Herifra og ut er det hvor jeg mener at vi viser at det bor både vinnerkultur og klasse i gareroben og i de som sitter på kontoret i Stavanger Oilers. Vi ender opp som den store taperen, ikke bare scorer vi et mål, vi vinner også kampen fortjent, men det er vi som må starte semifinaleserien på bortebane etter at kampen blir annullert. Det er også Oilers som må betale reisen for at Vålerenga, som protesterte kampen, skal komme og spille den på nytt. Hvor er den paragrafen som tilsier at alle avgjørelsene skulle gå i Vålerengas favør?

Før kamp to var det tvil om vi i det hele tatt kom til å dra til Oslo for å spille, da vi mente vi hadde slitt gjennom hele sesongen for å bli seriemester for så å miste hjemmebanefordelen i kamp én. På morgenen før kampen, da vi møttes i garderoben, hadde laget og Pål Higson et møte om hva som kom til å skje videre. Alle følte seg urettferdig behandlet, men det var lite å gjøre med saken. Det viktigste for oss nå var å bare holde hodet kaldt og sope isen med Vålerenga-spillere. Det fikk bare være sånn at i år trengte vi fem seiere for å vinne en best av syv. At vi reiser av gårde til Jordal og vinner 3-0 sier bare litt om den mentale styrken i laget, at vi omstiller oss på den måten og leverer det beste resultatet på Jordal noensinne er rått av oss. Etter denne kampen og i resten av semifinaleserien dukket det opp et «ordtak» som gikk igjen under årets sommertrening. Daniel Rokseth pleide å imitere hvor imponert vår svenske fysiske trener Peter Öhman var over innsatsen og treningskulturen: Sattan altå, Oilers, de bare kör!

Vår styrke

Dette er en styrke vi har hatt så lenge jeg har vært i Oilers. Vi har hatt evnen til å ikke la omstendigheter utenfor isen påvirke oss. Hver gang vi har blitt kritisert så har vi slått tilbake, hver gang vi har hatt motgang har vi blitt bedre, hver gang vi har hatt skader har noen tatt ansvar og andre steppet opp. Dette handler ikke bare om en eller to mann i garderoben, men om laget som helhet. Det er en av tingene som definerer oss, vi lar oss ikke påvirke av noe på veien mot målet. Vi driter i det, vi bare kjører på.

Som om det ikke var nok at vi går til finalen for sjette året på rad, tar vi like greit og vinner fire strake i semifinalen, eller 5-0 om du vil. Vi var ikke perfekte i noen av kampene, i enkelte hang vi i en tynn tråd, men når det kommertil stykket drar vi i land seiere, og det har vært en styrke hos oss i hele sesongen.

Når administrasjonen bestemmer seg for at overskuddet fra den omberammede kamp én skal gå til «Hockey mot kreft», føler jeg at Stavanger Oilers står igjen som den store moralske vinneren.