Øystein Helde Fossum, Rosenborg-supporter.

Sesongen stormer videre med turbofart, og min forholdsvis beskjedne ambisjon om en jevnlig, månedlig oppsummering viste seg å bli vanskelig å holde. Når vi spiller kamper hver tredje/fjerde dag, og med jobb, familie og andre forpliktelser mellom slagene, så strekker tida rett og slett ikke til til mye mer. Nå for eksempel rakk det å komme en møkkakamp i Tromsø før jeg fikk skriblet tankene mine ned. Men jeg klager ikke. Denne sesongen har vært fantastisk, så gi meg gjerne mer av den.

Lang, lang rekke

Kampen i Tromsø blir ikke behørig nevnt her. Den endte som mange RBKsupportere fryktet. Et lag vi ofte sliter mot, og forfall og slitasje på mange spillere. Vi fortjente ikke mer rett og slett.

Da er det langt hyggeligere å se litt på rekken med kamper vi hadde før det. 12 kamper på rad med seier. Ni bortekamper på rad i Europa uten tap. Ikke tapt på Lerkendal siden trenerskiftet for over et år siden.

50 på Åråsen. Seier mot bussen til Mjøndalen på en dårlig dag. Seier over de såkalte gullkandidatene fra hovedstaden (bare 16 poeng opp nå). Avansement i cupen. Lista var lang, og er det fortsatt. Men det var når tapet først kom at følelsene virkelig ble forløst på Lerkendal.

Det var når stadion svarte perfekt på Øvre Østs invitasjon på todeling av en gammel slager at gåsehuden kom krypende frem. For nå, folkens. Nå er vi på vei hjem. Vi skal hjem til Europa, og Europa kommer atter hjem til oss.

Vi var bortskjemte

I mange år var det Europa som var standarden vår, det var den vi lengtet etter. Det var den som gjorde sesongen fullkommen. Var vi bortskjemte? Ja, visst. Men det gjorde det ikke mindre riktig. Slik er det med alt her i livet. Når man alle målene sine, så setter man seg nye mål. Høyere mål.

Og det var det vi gjorde. Vi husker ikke tilbake på storhetstida vår med Rosenborg i rollen som Goliat. Nei, tvert i mot, så husker vi oss selv som David. Den lille beskjedne askeladden fra en liten by i Norge, som yppet seg mot de største. Og vi har ikke glemt hvem vi er. Vel, i mange år hadde vi på en måte gjort det.

Men nå har vi heldigvis funnet oss selv igjen. Og skal vi bygge klubben opp til gamle høyder igjen så er vi avhengig av å prestere også utenfor landets grenser. Vi kan ikke stå her og håne historieløse uttalelelser fra motsandere som påberoper seg å være tidenes lag uten å ha prestert en dritt, hvis vi skal legge lista vår på samme nivå og si oss fornøyd med det.

Serien er nøkkel til suksess

For vi kan fortsatt stille spørsmålstegn til nivået på den norske ligaen. Sesongen har som sagt vært fantastisk for oss, men det er først når vi bytter ut Mjøndalen med Lazio vi får se hva vi duger til.

Ikke dermed sagt at den norske serien ikke er viktig. Det er den som er hverdagen vår, og nøkkelen til suksess. Uten hverdagene, blir det lite fest også. Så det vil alltid være viktigst å prioritere å vinne den norske serien. Selvfølgelig. Men vi er nå litt glad i en fest i ny og ne også her i Trøndelag.

Er vi gode nok da? Ja, si det. Dette er noe av det fine med at vi er i ferd med å gjenreise vår gamle identitet. Det er ikke Rosenborg som Goliat som skal tilbake, en arrogant, selvsikker kjempe som tror han er uovervinnelig. Mange av motstanderne våre i Norge vil nok tross alt hevde det.

Hadde godt av å bli vippet av tronen

Nei, vi er tilbake som underdogen David. Den lille, store duellanten som har fattet at taktikk og kløkt kan utmanøvrere styrke. Sånn sett stiller vi mye sterkere nå enn sist vi besøkte Europaligaen i 2012 som en klubb ute av kurs, som hadde mistet mye av seg selv og trodde vi var for gode for «den andre europacupen».

Mange har sagt at Brann har godt av en ny start i divisjonen under. Vel, jeg er glad vi ikke er der. Men jeg tror Rosenborg på samme måte har hatt godt av å ha blitt vippet ned fra tronen og ha måttet startet på nytt på ordentlig. Vi vet at vi ikke er så gode som vi en gang var. Langt derifra. Men vi har begynt å finne igjen oppskrifta, og oppdaget at den faktisk kan fungere på nytt.

Vil den kunne la oss kopiere historien? Vel, neppe, da fotballen har forandret seg. Men kan Malmö, så kan vi. Så vi har tenkt å sikte høyere.

Interessen stiger og det er deilig

Foreløpig er vi altså langt fra den klubben som rundspilte Dortmund i 1999. Kanskje er vi ikke klubben som plukker så mange poeng i Ukraina eller Roma heller. Men de to klubbene er bygd over samme lest, og tro på seg selv. De er bygd på en visshet om at man først må etablere seg på toppen i Norge, og at man ved å tro på at alt er mulig, også etterhvert kan sørge for at det blir det.

Det skal i sannhet bli en forrykende høst, en som vi har lengtet etter i flere år. Og jeg er stolt over mine medsupportere som er i ferd med å fylle Lerkendal i kamp etter kamp. Som har fylt bortefeltet i stadion etter stadion Norge rundt. Som solgte ut alle billetter på Røkkeløkka på kun timer 40 dager før kamp. Fotballinteressen i Trondheim er virkelig på vei oppover, og det føles deilig.

"Norsk fotballs lokomotiv"

Så får det sytes om medgangssupportere fra andre tomme tribuner rundt om. Meg og mine har vært der hele tiden vi, men vi synes det er kjekt at det blir flere av oss likevel. Det er mer enn man kan si om enkelte andre klubber som har hatt en god sesong i år.

Det er i hvert fall lite tvil igjen rundt påstanden om hva som er Norges fotballhovedstad.

Sje opp, hær kjæm vi, norsk fotballs lokomotiv!