KUUSAMO (Aftenposten.no): – Jeg blir overrasket om jeg beholder denne etter lørdagens renn, gliste Oslo-gutten og pekte på den gule ledertrøya etter å ha gjort unna blomsterseremoni og den obligatoriske intervjurunden.

27-åringen var smørblid etter å ha vunnet den klassiske sprinten i Kuusamo.

Han vant med en margin på seks hundredeler, eller en tånegl, etter en monsterspurt der han beseiret russeren Anton Gafarov og svensken Teodor Peterson.

Bransdal jublet som om det var OL-gull. Kanskje ikke så rart.

Lysluggen vant tre verdenscupseire for to sesonger siden.

Men sist sesong vant han ingenting.

– Jeg er veldig fornøyd med meg selv. Dette smakte godt!

– Hvilke grep har du gjort?

– Det har ikke vært voldsomt store forandringer. Men jeg ble kanskje litt ivrig forrige sesong. Jeg vant tre verdenscuprenn for to sesongen siden og ville veldig mye i fjor. Jeg hadde ikke en voldsomt dårlig sesong, men sluknet foran finalene. Da så det ikke så bra ut. Jeg håper at jeg har lært litt av det.

– Hva lærte du?

– Jeg har gjort noen justeringer på trening. Jeg prøvde å bli enda mer utholdende for å stå distansen ut. Det har blitt mindre melkesyretrening og lengre økter. Jeg har hatt mange treningsturer på over tre timer. Det har jeg ikke hatt mye av tidligere. Og hvis du ser på en sprintkonkurranse varer den i over tre timer.

– Det er et paradoks at du er blitt en bedre sprinter ved å trene mindre sprint?

– Ja, det er et paradoks, det er jeg enig med deg i. For meg har det vært bra å trene mer.

Først og fremst smakte seieren godt for hovedpersonen. Men også for sprintlandslagstrener Arild Monsen var det godt å lykkes i første forsøk i verdencupen.

Han ble sprintlandslagstrener i vår og tok grep.

– Det var viktig å få vinnerinstinktet tilbake i gruppa igjen. Det lyktes vi med en gang, og det det var innmari bra.

– Kan du si noe om jobben Brandsdal har gjort i sommer?

– Eirik har jobbet veldig bra, han har blant annet kjørt litt lengre turer og lagt om i treningen. Eirik er blitt sterkere og enda mer stayer. Dagen i dag var et lite eksempel på det. Han var nummer seks i bånn av bakken i finalen – og det gir normalt dårlige odds for seier. Jeg skjønner egentlig ikke hva han gjorde. Han gikk dårlig taktisk midtveis og havnet bakerst . Lykken var at han opp hele bakken hadde ryggen på svensken (Teodor). Han surfet mot teten og så ble det en åpning.

– Kan du nå garantere Brandsdal en OL-plass?

– Nei, nei, nei. OL er også i en annen stilart. Eirik er selvfølgelig en het kandidat. Han var den beste også i fjor på sprintlandslaget. Det er betryggende at han er med.

– Hvor viktig var denne seieren for sprintgruppa?

– Den gir selvtillit, den viser at vi ikke skal være redd for andre. Vi skal være med å kjempe. Men vi ser at det er mange skumle karer fra distansemiljøet som begynner å bli bra i sprint. Det er en utfordring.

– Hvilke grep har du som sprinttrener gjort?

– Vi har trent mer distansepreget. Vi har kjørt lengre turer når vi trener langkjøring. De lange turene er lengre og det har vært flere. Det har vært litt mindre spesifikk sprinttrening, for det har mange i seg uansett.

Det kan komme godt med i Sotsji, der spinten går i fristil og teamsprinten i klassisk.

– Jeg er litt spent på hvordan folk angriper Sotsji-løypa. Den er litt lengre og det kan bli mer taktikk. Men under prøve-OL bremset ikke russerne. Ofte er prolog og kvartfinale det tøffeste, for da er alle friske i beina og gir bånn gass fra start. Da må man være i besittelse av fartsegenskaper for å henge med. Men samtidig må du ha utholdenhet for å restituere deg i høyden.

Fredag trodde Brandsdal at han var sjanseløs på seier noen hundre meter før oppløpet. Men han hang på svensken og nærmet seg teten. På oppløpet slo nordmannen til med en monsterspurt.

I mål skilte det seks hundredeler. Det er lite.

– Jeg ble liggende i dødens posisjon og var prisgitt at han foran meg gikk fort opp bakken,. Så fikk jeg fritt spor og det var bare å mose på. Jeg følte meg sterk.