De fleste synes det er fort å kjøre 100 km/t med bil. Hopperne er oppe i samme fart og vel så det denne helgen. Skiflyvning i Kulm er adrenalinkick.

I en skiflyvningsbakke er farten fra 100 til 107 km/t. Svevet varer opp mot åtte sekunder. Slik var det da Johan Remen Evensen satte verdensrekord i Vikersund med 246 meter.

Skihopperne blir satt på en stor prøve når de for første gang denne sesongen deltar i skiflyvning. Først Kulm i Østerrike, deretter mammutbakken i Vikersund og til slutt Planica.

Får du en ordentlig takeoff, er det noe av det sykeste som finnes.

Ikke alle synes det er like stas å stå øverst på toppen og se ut over bakken og terrenget. Men hvordan føles det egentlig å stupe ut i så høy fart uten annen beskyttelse enn en dress og en hjelm?

— Første gang jeg hoppet i storbakken etter pauseåret, forsto jeg ikke hvorfor jeg satte utfor. Det ristet og jeg fikk tunnelsyn, sier Anders Jacobsen.

Hopper og skal ikke tenke

Den erfarne hopperen har tatt sats tusenvis av ganger. Som oftest går det meste på autopilot, men hvis man begynner å tenke, virker det tøft å skulle møte luftrommet med nesen først.

— Da jeg hoppet i Granåsen første gang etter oppholdet, lurte jeg plutselig på hvor jeg skulle gjøre av farten, ler Jacobsen, som etter femteplassen sammenlagt i Hoppuka føler at han er inne på noe. Og da tar han steget et hakk opp, til en skiflyvningsbakke, med god selvtillit.

Han driver med en idrett de fleste ville betakke seg fra å gjennomføre.

Mens en skihopper i en liten bakke vanligvis tar av i 80–88 km/t, og i en storbakke drøye 90 km, går farten opp i drøye 100 km/t i gigantbakkene.

- Skjønner du med en gang om det er et godt eller dårlig hopp når du tar av?

— Ja, i løpet av 4/100 sekund vet jeg det.

Helt stille

Anders Fannemel er enig med Jacobsen i at svaret på om hoppet blir langt eller kort kommer fort.

- Merker du vind i ansiktet når du tar av i den farten?

— Hvis jeg får vind i ansiktet har jeg sannsynligvis gjort et feil hopp og holdt hodet for høyt. Får du press i skiene, er det bra.

- Hører du noe på vei ned?

— Jeg hører ingenting. Det føles helt stille, selv om jeg vet at publikum jubler.

Daniel André Tande, som fikk fornyet tillit av landslagstrener Alexander Stöckl etter Hoppuka, beskriver følelsen som å bli skutt ut fra hoppkanten.

— Det er kjemperått. Får du en ordentlig takeoff, er det noe av det sykeste som finnes. Første gang jeg hoppet i en 90-metersbakke fikk jeg ikke puste. Det var i Lysgårdsbakken, og jeg så for mye etter hoppkanten. Nå vet jeg mye bedre hvordan jeg skal kontrollere dette. Og i en skiflyvningsbakke blir det helt sprøtt.

Kvalifiseringen går fredag ettermiddag og rennene er lørdag og søndag.

Får et skikkelig adrenalinkick

Mens Anders Bardal og Phillip Sjøen ble sendt hjem for å trene etter Hoppuka, er Joachim Hauer og Andreas Stjernen hentet inn på Norges lag i Kulm.

— Jeg var prøvehopper i Vikersund for noen år siden. Dette blir mitt første ordentlige verdenscuprenn i en skiflyvningsbakke, sier Oslo-gutten Joachim Hauer.

— I Vikersund var jeg skikkelig nervøs. Det var første gang jeg kjente på frykt. Å hoppe fra så store bakker er ikke noe man vanligvis gjør. Når det er skiflyvning, får man skikkelig adrenalinkick.

Kollenhopperen vant nylig to norgescuprenn på Rena. Han har fått prøve seg i tre verdenscuphelger allerede, men kom ikke med til Hoppuka.

Anders Fannemel, Anders Jacobsen, Joachim Hauer, Rune Velta og Johann Forfang er nordmennene som kvalifiserte seg til rennet.

Den regjerende verdensmesteren i skiflyging, tyske Severin Freund, landet på 237,5 meter i den nye skiflygingsbakken under formiddagens trening. Det er det lengste hoppet i bakken.