Han løp minst, og var blant de beste. Få fotballspillere har fascinert meg som Jan Mølby. Han er beviset på hvor langt en kommer i fotball kun med talent.

Den småkorpulente, storreiste dansken var en av de beste spillerne i Liverpool i andre halvdel av 80-tallet og første halvdel av 90-årene. Med tre ligatitler og like mange FA-cuptriumfer, spilte Mølby på et Liverpool-lag det oste kvalitet av. Ikke minst takket være hans bidrag.

Kun keeperene løp mindre enn Mølby i kamp, men når det gjaldt overblikk og pasningsfot, hadde han knapt sin overmann. Fra midtbanen, som regel i midtsirkelen, styrte Mølby Liverpools offensive spill med de lekreste pasninger. Den defensive biten hadde han mindre interesse for. Mølby mente andre kunne gjøre den jobben.

Derfor kan en gjerne si at Jan Mølby med sin manglende mobilitet hadde falt gjennom i dagens turbofotball. Men jeg er ikke helt sikker.

For ti år siden hadde jeg gleden av å spille mot Jan Mølby i en oppvisningskamp i Florø. Jeg tror shortsen og drakten hans var kommet opp i størrelse XXXL, men gjett hvem som var best? Mølby var igjen på plass i midtsirkelen, briljerte, og styrte sitt lag til en sikker triumf.

Peter Schmeichel er nok den skandinaviske spillere som over tid har holdt det høyeste nivået, og betydd mest for sin klubb. Han var selve beviset på at skal du vinne noe, må du ha en god keeper mellom stengene.

Jeg har heller ikke glemt Ole Gunnar Solskjær. Han ga David Fairclough kamp om tittelen som den store superinnbytter, og Solskjærs avgjørende scoring i mesterligafinalen i 1999, og hans 91 scoringer for Manchester United har fortjent gjort ham til en United-legende.

Men øverst på min liste – en småfeit, dansk playmaker med spisskompetanse på noe jeg savner mer enn noe annet i Brann og norsk fotball – lekre, presise gjennombruddspasninger!