SPORTSJOURNALISTIKKEN lages stort sett av menn. Og hvis vi er ærlige har vi stort sett skrevet om menn og for menn. Det er slett ikke alltid bra, og det fleste av oss har ambisjoner om å endre på det. Det er likevel et faktum at sportsinteressen er høyere blant menn. Helt til vi nærmer oss jul. Da opptrer et fenomen som slår langt bredere an på et fjernsynsapparat nær deg. Det er tid for kvinnelandslaget i håndball – eller mer folkelig: Håndballjentene!

JULEMESTERSKAPENE har over tid blitt adventskalendere for hele folket. Morsomst av alt: Selv folk som ellers bryr seg katten i å sette seg ned i en sofa og titte på folk som utøver idrett, selv bestemor og oldemor, har et nært forhold til disse idrettsutøverne, dette idrettsfenomenet. De er blitt nasjonalikoner og et helt nødvendig tilbehør til peppernøttene og julegløggen. Håndballjentene er blitt en juletradisjon – i mange år har det norske folk nytt sin kaffe og goro sammen med Linka og Karo.

Anders Pamer kommenterer for Bergens Tidende. Foto: Jan M. Lillebø

DET HENGER selvsagt sammen med at de er gode. Vi har verdens beste håndballjenter og vi har hatt dem lenge. De vinner stort sett det meste, men heldigvis ikke så mye at det hele blir for enkelt. Norge har tatt medalje i tre av de siste fire verdensmesterskapene – det er sånn cirka passe. Det skal være litt spennende. Folk som vinner, blir glade. De viser idrettsglede, og det er sant å si en mangelvare i den stadig mer korrumperte og alvorlige toppidretten. Jeg tror en av forklaringene til håndballjentenes popularitet er nettopp denne: De vinner. De blir glade. De jubler, smiler og det hele skjer 25–30 ganger i løpet av hver kamp. Det er topp. Hvem liker vel ikke å se på glade mennesker?

DET ER forfriskende at håndballen i Norge stort sett har unngått de meningsløse sammenligningene med herrenes utøvelse av idretten. Trolig henger det sammen med at kvinnenes gjennombrudd fant sted allerede i 1986. Lenge var de alene om oppmerksomheten de internasjonale prestasjonene ga dem. Et slikt forsprang er ikke alle europeiske kvinnelandslag forunt, for å si det pent. Jeg tror at også herrelandslaget kan ha forutsetninger for å bli ordentlig populære, men det skal mye til for å overskygge kvinnene. For det brede norske håndballpublikummet er det uvesentlig at herrene møter relativt sett tøffere motstand i form av stormakter som på tradisjonelt vis prioriterer sine menn foran kvinnene.

SOM I de fleste andre idretter hvor Norge hevder seg internasjonalt, har det også vært innvendinger mot kvinnehåndball at det er en smal sport – at konkurransen ikke er så voldsom. Nå er det engang slik at det norske sportspublikummet lenge har demonstrert en egen immunitet mot slike innsigelser. Håndball er dessuten langt mer av en verdensidrett enn ski, skiskyting, hopp eller kombinert. Det internasjonale håndballforbundet har lyktes i å ekspandere, de regjerende verdensmestrene på kvinnesiden kommer fra Brasil – og land som Angola og Argentina er på fremmarsj. Da får vi også tåle at det også i dette mesterskapet vil være slaktofre fra andre kontinenter enn det europeiske.

FOR TV 2 er håndballjentene noe av en honningkrukke. Seertallene er eksepsjonelle og sendingene når ut til det brede lag av folket. Produksjonene er profesjonelle, og de profilerte kommentatorene har inntatt posisjonen som forvalterne av nasjonalskattene – akkurat med en passe dash sjåvinisme. Grepene i timeout hvor TV-seerne får følge trener og spillere på centimeteravstand er glimrende, og spillerne er tidlig tilgjengelige for intervjuer og oppsummering. Ta med at det hele flankeres av tidligere, minst like blide, håndballjenter og du har en oppskrift på TV-suksess.

MESTERSKAPET åpner med en riktig storkamp. Lørdag møtes Norge og Russland. Den norske oppkjøringen til mesterskapet har lugget litt, men Thorir Hergeirsson har rikelig anledning til å sette laget i løpet av de innledende kampene. Riktig spennende blir det først om en drøy uke. Du kommer nok til å se på.