ATHEN (Aftenposten): Ett av de første navnene landslagssjef Per-Mathias Høgmo skriver ned når han tar ut laget til lørdagens landskamp, er Omar Elabdellaoui.
Aftenposten møtte hvirvelvinden på høyrebacken i Athen før de to siste kampene i EM-kvaliken.
— Som klubbspiller kan du ikke være med på noe større enn å spille i Champions League. Som landslagsspiller vil du selvfølgelig spille mesterskap for landet ditt. Det er det vi kjemper for nå. Og å få være en del av det, det er fantastisk. Det er guttedrømmen som går i oppfyllelse. Selv om ting ikke så bra ut i en periode, har vi trodd på prosjektet, vi har stått på og jobbet knallhardt. Det er slike ting man drømmer om å få være med på når man er barn, sier Omar Elabdellaoui.
Hør på vår podcast foran landslagshelgen: Derfor har det snudd for Høgmo og Norge.
Kafé-"Maldini" hyller rivalen
Vi sitter på Baron Café i Glyfada, en 20 minutters kjøretur utenfor den greske hovedstaden Athen. Ute er det 23 varmegrader og solen drysser en siste rest av sommer over den idylliske forstaden. Selv om kalenderen viser oktober.
Innerst i et hjørne sitter Olympiakos-proffen fra Oslo og drikker vann. Og smiler med hele ansiktet når han hilser Aftenposten velkommen til hjemstedet.— Jeg storkoser meg her. Når fotballen går bra, går alt bra. Det går bra med klubblaget, det går bra med landslaget, jeg har kona mi her, da er det ikke mye å klage på.
Servitøren, som bare kaller seg selv "Maldini" etter den italienske forsvarslegenden, er Panathinaikos-supporter og skal egentlig hate alt som har med Olympiakos å gjøre.
I stedet blir det håndtrykk, selfies og beundrende ord i Elabdellaouis retning. De aller fleste vet godt hvem 23-åringen fra Oslo er her.
Bør Omar starte mot Malta? Sett opp din ønskeellever her.
Lang vei til topps
Olympiakos, med tilholdssted i Pireus sørvest for Athen, er med sine 42 seriegull og 27 cupgull Hellas' største klubb. Etter seks serierunder topper laget tabellen med 18 poeng. Tre foran erkerival Panathinaikos fra Athen.
Omar Elabdellaoui har vært med på ett seriegull og ett cupgull etter overgangen fra Eintracht Braunschweig i fjor sommer. Før det hadde landslagsbacken vært innom flere klubber i jakten på førstelagsspill. Elabdellaouis vei til toppen har ikke vært en reise på første klasse.
Det startet i ungdomsakademiet til Manchester City. Han signerte noen dager før han fylte 16 år.
— Jeg lærte så mye av oppholdet i City at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg dro ut som et barn, en liten guttunge. Men guttungen ble raskt voksen. Fra å se på fotball som noe som bare var gøy, med kompiser i Skeid, ble det plutselig veldig seriøst. Det var spillere fra nesten hele verden der, og fotballen ble nå en jobb. Jeg fikk også se hvor kynisk det var der. Jeg fikk ikke så mange venner der. Folk var der for å lykkes. Jeg kom fra spill i Skeid – med en vennegjeng som ville det beste for hverandre – til et sted hvor det nesten var stikk motsatt. Da ble det tøffere. Jeg måtte rett og slett bli som de andre. Jeg måtte tenke på meg selv og hva jeg kunne gjøre for å utvikle meg, bli bedre og få spille og ta plassen på laget. Først handlet det om å komme seg inn på reservelaget og få kamper der, så videre inn på A-laget som var veldig tøft.I City ble det ekstratreninger med fitness-coachen i klubben for å bygge muskler. Det hjalp. Også på hurtigheten.
Bitter på Manchester City
Det ble ingen kamper for Manchester Citys A-lag. Han trente med dem jevnlig, satt på benken i en europaligakamp i 2010, men nåløyet var trangt.
Og da den talentfulle nordmannen pådro seg skader (brudd i foten – som ble slått opp, brudd i ryggen og lysketrøbbel), og konkurrentene fikk sine debuter for A-laget, innså han at muligheten var i ferd med å renne ut i sanden. Han måtte spille førstelagsfotball.
Et utlån til Strømsgodset i 2011, så til Feyenoord i 2012 fulgte. Elabdellaoui mener vendepunktet i karrièren kom da han valgte å avbryte et års utlån i Nederland etter seks måneder.
Tross flere utlån, forlenget han kontrakten med City.
Fra lite spill i Nederland bar det videre til en ny tilværelse som leiesoldat i Tyskland. Til Eintracht Braunschweig i 2. Bundesliga.
Her begynte brikkene å falle på plass. Fast plass på laget. Opprykk til Bundesliga. Det var det som lokket ham vekk fra Manchester City for godt.
I mai 2013 signerte han for tyskerne permanent. Etter en hel sesong i Bundesliga kom Olympiakos på banen i fjor sommer. Resten av historien kjenner vi.
- Er du bitter for at det ikke ble A-kamper for City?
— Ja, egentlig er jeg jo det. Ting kunne kanskje sett annerledes ut om ikke jeg pådro meg alle skadene der. Det hemmet meg. Men sånn er fotballen. Det er flaks og uflaks. Det hadde vært gøy å kunne få spille i Premier League en dag. Også mot City. For å vise at "her er jeg", liksom. Jeg tror Premier League er en liga som hadde passet meg bra. Men drømmelaget er Barcelona. Man må jo drømme litt. Men for min utvikling akkurat nå er det helt perfekt å være i Olympiakos.
Helland mister Norges skjebnekamper
Herdes av derbykamper
Elabdellaoui er definisjonen på en svigermors drøm. En tvers gjennom trivelig fyr. Høflig, omtenksom og imøtekommende. Og alltid med et smil på lur.
Han lar beina skape de store overskriftene. Det har gjort ham til Norges førstevalg på høyrebacken. Han står med 17 landskamper for Norge etter at Drillo ga ham debuten borte mot Sverige for to år siden.
Han gikk en tøff skole i England, men det var først da han kom til Hellas at han fikk kjenne på hva lidenskap og følelser i fotballen handler om. For da Athen-derbyet mellom hans klubb Olympiakos og Panathinaikos ble rammet av supporterbråk i februar i år, og all fotball ble stoppet i en uke, følte han seg for første gang utrygg på en fotballbane.
— Etter å ha vært med på de derbykampene der, er du herdet. Og sist sesong gikk det over alle grenser. Det var krig. Raketter ble avfyrt og folk ble truffet. En på laget fikk mindre brannskader etter å ha blitt truffet. Det er ekte lidenskap og betyr så mye for så mange. Men når det blir så farlig som det var da, når fotball blir krig, da har det gått for langt. Men det er også slike kamper du vil spille. Bussen ble steinet på vei til stadion, men det er vanlig i de kampene, forteller han og trommer ivrig med fingrene på bordet.
- Du er fast på landslaget, spiller i Champions League og i den største klubben i Hellas. Føler du at du får den oppmerksomheten i Norge som du fortjener?
— Hva føler du?
- Nei, jeg bare spør.
— Mange lurer på det. Så det må vel bety at jeg ikke får det da? Nei, da. Jeg tenker ikke på det. Jeg prøver bare å gjøre jobben min på en best mulig måte, så får det være opp til folk som deg å gi meg oppmerksomhet om det er interessant. Men når man gjør noe bra, er det hyggelig å få anerkjennelse for det.
Elabdellaoui er med på å definere Høgmos "nye Norge". Rett alder, ute og matcher seg mot internasjonal motstand jevnlig, og han besitter kvaliteter som gjør at han er perfekt i Høgmos system.
— Den viktigste grunnen til at vi har snudd det nå, er at vi har begynt å score mål. Og så har vi holdt nullen. Holder du nullen får du alltid med deg noe. Det er uttelling for hardt arbeid over tid som gjør at vi nå er i den posisjonen vi er. Mange av spillerne på laget kjenner hverandre godt etter å ha spilt sammen på diverse landslag i mange år. Blant annet fra U21-landslaget som tok bronse i EM i Israel i 2013. Og miljøet og samholdet i gruppen er veldig bra. Det er alltid fint å komme på samling. Vi er en gjeng kamerater. Det betyr mye.
- Og Frankrike neste år frister vel?
— Jeg drar ikke til Frankrike på ferie. Så skal jeg dit, er det for å spille EM med Norge.
De neste dagene står EM-deltagelse på spill! Kort ned ventetiden med disse sakene:
Norges nye landslagsback: - Å være «cocky» har aldri funka for meg, jeg har det ikke i meg.
En norsk gladnyhet og sju andre ting å se opp for denne landslagshelgen.
Bertil Valderhaug kommenterer: Ut med Messi og Ronaldo - nå er det godt nok å være norsk igjen.