For bare et halvt år siden virket det ikke bare usannsynlig at Manchester Uniteds spissjuvel Wayne Rooney skulle vende United ryggen. Det var fullstendig utenkelig.

Så sitter Alex Ferguson, med tårer i øynene, og kunngjør at at Rooney vil bort. Selve bærebjelken i fremtidens United-lag, og det største kommersielle trekkplasteret.

At Rooney først stakk kniven i ryggen på Alex Ferguson ved å si at han vil bort, og deretter vridd den rundt ved å hevde at United ikke er ambisiøse nok, virker ikke bare som det ultimate sviket mot mannen som har behandlet Rooney bedre enn de fleste fedre behandler sine egne sønner.

Det fremstår som et strålende eksempel på hvor grenseløst utakknemlig og grådig et menneske faktisk kan være.

Men er det så enkelt? Om man, for en stakket stund, legger Uniteds-fansens raseri og Fergusons frustrasjon til side, er det ikke mulig at Rooney har et aldri så lite poeng nå han utrykker bekymring for at United ikke vil investere i nye stjernespillere?

Om ikke annet så peker Rooney i det minste på noe som er svært viktig, nemlig Manchester Uniteds økonomiske slagkraft anno 2010. I fjor kunne United vise frem forholdsvis hyggelige regnskapstall. Men det var etter salget av en viss Cristiano Ronaldo til Real Madrid for en snau milliard. I år har regnskapet igjen gått tilbake til normalen og viser blodrøde tall. David Gill, Uniteds klubbdirektør, fastholder at det er penger tilgjengelig for Alex Ferguson om skotten vil forsterke laget, men at Ferguson selv har vært motvillig til å svi av hundrevis av millioner i et overgangsmarked som ikke gir ham valuta for pengene.

Er det bare Rooney som, tja, skal vi si trikser og mikser litt med sannheten?

Ronaldo og Rooney

La oss gå tilbake i tid. Til Moskva og en regntung maikveld for to år siden. Bildene av de tidligere lagkameratene Cristiano Ronaldo og Wayne Rooney som jubler hemningsløst etter Mesterliga-triumfen mot Chelsea i 2008, skulle være det synlige beviset på at United skulle dominere fotball-Europa i lang tid fremover.

I stedet har det blitt et perfekt eksempel på hvor fort ting kan snu seg i fotball. Spesielt dersom man har en tyngende milliardgjeld. Ronaldo er borte, og United henter ikke forsterkninger fra øverste hylle.

Men det var ikke på den hyllen Ferguson fant Ronaldo heller: Han utviklet portugiseren fra et stortalent til en superstjerne, og ser ut til å ha samme mål med flere av sine unge, nye spillere.

Derfor er det en tanke som jeg ikke klarer å gi slipp på:

Forteller Rooney den hele og fulle sannheten om hvorfor han vil bort fra United?

Neppe. Er det noe jeg har lært av å bo i England i snart fire år, er det at brorparten av innbyggerne i dette fotballelskende nærmest har gjort det til en folkesport å finpusse på fasaden for å skjule de egentlige problemene. Et skjevt tregulv kan enkelt dekkes til med et nytt teppe, og det er utrolig hva et strøk maling kan gjøre for en slitt murvegg som formelig skriker etter en skikkelig overhaling.

Om Rooney hadde sagt at han vil bort fra United fordi han vil kunne tjene mer i en annen klubb, ville det gjort Rooney fullstendig uspiselig i alles øyne. Derfor vil utsagnet om at han ikke fikk de ønskede forsikringene fra United på at de vil hente stjernespillere være en langt mer akseptert grunn til å forlate United.

Jeg sier ikke at Rooney lyger. Jeg er til og med tilbøyelig til å se at han har et poeng, men det ville være naivt å tro at det ikke står profesjonelle pr-folk bak Rooney i denne prosessen.

Forsvarer jeg ham?

Overhodet ikke. Muligens er jeg en del av en utdøende rase, men jeg tror jeg har de fleste supportere, uavhengig av hvilken klubb de følger, bak meg når jeg sier at man bør verdsette og respektere en institusjon som langt på vei, har formet man til den spilleren man har blitt.

Og det er kjernen i problemet for United-fansen i denne saken.

De elsket Rooney og de så på ham som den største av dagens helter på "Drømmenes Teater".

Nå er han i stedet den største svikeren av dem alle, noe som Rooney selv bør ta konsekvensen av når han velger sin neste klubb.

Og nettopp derfor bør Rooney aldri finne på å skrive under for Manchester City, uansett hvor mange oljepenger klubben klasker i fornadlingsbordet.

Utrygg i egen by

Historien er full av fotballspillere som har vendt klubben, manageren og ikke minst fansen ryggen, og sluttet seg til erkefienden. Og som på sett og vis har sluppet unna med det. Om Wayne Rooney velger å gå til Manchester City vil han ikke falle inn under den kategorien.

Jeg har stått på White Hart Lane og hørt Sol Campbell få gjennomgå da han returnerte til moderklubben med Arsenal. Ukvemsordene som ble sunget til den fargede midtstopperen er av en slik karakter at de ville fått selv hardbarkede narkolangerne i Tottenham High Street til å gremmes. Jeg har heller ikke glemt Carlos Tevez sin overgang til City, men mener Rooneys situasjon er unik.

La oss imidlertid tenke oss at Rooney velger City. Jeg vil anta at det velkjente og gutteaktige gliset vil bre seg på Rooneys fjes hver gang lønnsslippen fra Sjeik Mansour dumper ned i postkassen hans. Joda, City har noe stort på gang, og det er slett ikke umulig at de kjemper om seriegull innen et år etller to.

Men blir Rooney værende i Manchester så han forsøke å leve et tilnærmet normalt liv. Det er problemet.

Det er ikke mange plassene Rooney kan gjemme seg bort. Om han skriver under for City, velger jeg å tro at han vil bli boende i fasjonable Prestbury sør for Manchester. Så lenge han sitter innendørs, trygt gjemt bak de høye gjerdene og med overvåkingskameraer, som surrer og går under forkledning av å være en fulglekasse eller et søppelspann, så kan han få et snev av fred og ro.

Om han derimot beveger seg ut i Manchesters gater, løper han straks en sikkerhetsrisiko av dimensjoner. Jeg vet at Manchester Uniteds supportere ikke er en gjeng med voldelige pøbler, men det ville være naivt å tro at ukvemsord og tilrop ikke vil følge Rooney nær sagt uansett hvor han går. Og en vil alltid ha elementer som går over streken. De siste bildene av Rooney som humper inn på et legesenter for å undersøke den mye omtalte ankelen, tett fulgt av sikkerhetsvakter, kan fort bli hverdagen for Rooney om han går til City.

For å prestere bra på banen, må også livet utenfor være i harmoni. I alle fall i noe som ligner på harmoni. Det tror jeg aldri Rooney kan få om han bytter fra rødt til lyseblått.

Manchester er en stor by, men ikke så stor at Rooney vil kunne gjenne seg unna.

Vil han kunne klare det i Barcelona eller Madrid? Jo, det er fullt mulig, men har de bruk for ham?, og vil Rooney passe inn i spansk fotball? Og vil de to spanske storklubbene gamble på å betale snorme summer for en spiss som knapt har scoret m,ål det siste halvåret?

Og så var det kona og hennes tilknytning til familien å ta hensyn til. Vil Rooney redde ekteskapet så tviler jeg på om han stikker til Spania, selv om han sikkert hadde synes det ville vært vidunderlig å slippe det evinnelige maset hjemme i England.

Dra til London!

Når Rooney forlater United bør han dra sørover. Ikke på en to timers flytur til Spania, men heller ta en to timers togtur til London og Chelsea.

I London vil Rooney kunne leve en langt mer anonym tilværelse enn det han kan i Manchester og det er relativt kort vei hjem om han og konemor vil besøke familien.

Det viktigste er imidlertid klubben Chelsea.

Rooney vil spille for en klubb som garanterer at de vil kjøpe stjerner for å holde klubben i toppen. Selv om Chelsea-eier Roman Abramovich har satt bremsene på når det gjelder rubel-bruken på Stamford Bridge, vil han garantert åpne lommeboka om Rooney vil komme. I Chelsea vrimler det av stjerner som etter hvert har fått innarbeidet en solid vinnerkultur, og jeg er rimelig sikker på at det vil vrimle av stjerner i tiden fremover.

Abramovich sin lommebok har sørget for at Chelsea har blitt et topplag, og ikke bare det, de har blitt et stabilt topplag med utsikter til å forbli det i lang tid fremover.

Dilemmaet for Ferguson er at han må få mest mulig for Rooney, og dersom City er interessert har de økonomi til å overby alle andre aktører i dette spillet. Jeg kan aldri forestille meg at Ferguson selger Rooney til City og medvirker til at erkerivalen seiler opp på siden og kanskje forbi United, som noe av det siste Ferguson gjør som United-manager.

Jeg synes det er uklokt av Rooney å forlate United, men når det nå ser ut til at det er den eneste utveien, tror jeg Rooney selv er best tjent med å dra til Chelsea. En klubb som har stabil økonomi, en rekke stjerner og visjoner om å bli verdens beste fotballag.

Om det smerter å skrive akkurat det for en som er United-fan selv? Oh yes! Så til de grader.

Men jeg er i det minste ærlig.

Er du, Wayne?