Det er ingenting som er så identitetsskapende som fotball, og det er lite som vekker så mye følelser i meg som en Lyn-kamp. Selv om jeg alltid går på kamp for å se Lyn, må jeg innrømme at jeg savner å spille mot klubber jeg faktisk har hørt om og vet hvor kommer fra. Et par av klubbene vi møter i år trodde jeg faktisk bare fantes i Pondus, så det blir godt å møte noen gamle kjente fra tiden i toppen av norsk fotball.
«Lyn feirer uavgjort som om de har vunnet Europa-cupen»
Noen lag vekker selvsagt sterkere følelser enn andre, og Vålerenga er ett av disse. Dette er en klubb som kaller seg Oslos Stolthet, og som kjører en kampanje der de selv forteller at «Vålerenga har gjort Oslo til en bedre by i 100 år», samtidig som de trekker 3-4000 tilskuere i Tippeligaen. Knapt uten Oslo-gutter på banen. På et stadion som ligger på Oslo vest. Som Lyn bygget. Og som ble åpnet av Lyn-medlemmet HM Kong Olav.Driften av dette folkelige flaggskipet er også sponset av en mangemillionær som knapt går på kampene. Vi snakker om en identitetskrise av de helt sjeldne. Er Oslo spesielt stolte av dere? Neppe!
Spennende reise
Når det er sagt skal ikke vi være så kjepphøye vi heller. Vi spiller i 2.-divisjon foran 1500 tilskuere, mot lag ingen har hørt om. Vi engasjerer ikke hele byen, sikkert ikke halve en gang, men vi later heller ikke som om vi er noe vi ikke er. Vi er Lyn. Vi er fra Oslo vest og det er her vi har nedslagsfeltet vårt. Både når det gjelder supportere og når det gjelder talentutvikling.
Et par av klubbene vi møter i år trodde jeg faktisk bare fantes i Pondus
Vi har begynt på en spennende reise fra en anonym tilværelse nedover i divisjonssystemet, og vi har hatt det uvirkelig gøy på veien. Mot enda mer obskure lag enn vi møter nå. Konkursen har samlet oss og stemningen i klubben er bedre enn på lenge. Men samtidig savner vi Tippeligaen, og jeg skal innrømme at jeg savner kampene mot Vålerenga. Av samme grunn ønsker jeg ikke at de skal gå konkurs. For det første er det en forferdelig opplevelse jeg ikke unner dem, samtidig er det viktig for Oslo-fotballen at man har to lag som kjemper i toppen. Vi er på vei tilbake Vålerenga, så hold ut. We need each other!
Det er heller ingen kamper som gjør meg så nervøs som disse. Det er en følelsesmessig berg— og dalbane jeg har vanskeligheter med å beskrive. Da jeg jobbet i Lyn orket jeg ikke å se kampene, så da satte jeg meg på toalettet i garderoben på Ullevaal og leste Jo Nesbø. Om Harry Hole. Tipper han heiet på Lyn. Tiden gikk sakte, men jeg slapp heldigvis å se på. I dag skal jeg pine meg gjennom nitti minutter på VG nedre. Forhåpentligvis sammen med 15.000 andre fra hele Oslo.
God kamp. Og Heia Lyn.
Unanimiter et constanter Oslo
Joachim Westher Andersen