Det er erfaringen til Marcela Bustos (38). Hun er født i Chile. I dag er hun styremedlem i Norges Idrettsforbund.

Ingen som kjente familien Bustos fra starten i Norge, ville ha trodd at datteren skulle ta seg til idrettens topp, og at moren Sonia (62) skulle bli rollemodell.

I Engebråthallen i Oslo er det fullt liv. 15 ivrige jenter i 14-årsalderen hører på trener Marcela Bustos, som er streng, men rettferdig.

Datteren hennes Luna (14) er på laget, og bestemor er innom slik hun pleier en gang iblant.

Basketball skulle bli familiens altoppslukende interesse, men slik var det ikke i starten.

Til Norge som flyktninger

Marcela kom til Norge som toåring fra Chile sammen med moren som var politisk flyktning. Snart etter ble lillesøster Angela født. Familien var klar for en ny start i et fremmed land.

Idrett betyr mye i Norge, det å være med i en klubb, drive dugnad, være aktiv.

Men for familien Bustos ble det en helt ny og annerledes verden.

— Vi visste ikke hvordan man ble med i idretten, hvordan man meldte seg på. Vi skjønte rett og slett ikke hvordan man skulle komme i gang. Det var ingen som fortalte oss om det, sier Marcela.

Det nordmenn tar som en selvfølge, ble en barrière for mor og de to døtrene.

Forlangte å få være med

Da Marcelas klassevenninner begynte å spille fotball i elleveårsalderen, hadde hun innmari lyst til å bli med. Men fortsatt føltes hinderet for stort.

— Mamma visste ikke hvordan vi meldte oss på, og jeg var lei meg fordi jeg ikke fikk delta sammen med de andre. Jeg husker jeg drømte om å få ha like trøyer som de andre og være med på trening.

Men så slo lillesøster Angela i bordet. 12 år gammel forlangte hun at de to søstrene skulle få være med i basket. 14 år gamle Marcela var så enig.

— Søsteren min sa til mamma at hun bare måtte finne ut av det, forteller Marcela.

Marcela Bustos lærer bort noen triks til Eirin Holm (14) og Selma Sørensen (14). Foto: Ingar Storfjell

Tok på seg ledervervet

Historien tar en ny vending. For da mamma kom til klubben Kjelsås med sine to døtre, viste det seg at klubben manglet en leder for basketballgruppen. Det ble ikke noe tilbud til de unge hvis ikke en forelder kunne ta den rollen.

Sonia Bustos, med en helt annen erfaring fra sitt hjemland, ble leder av osloklubbens basketballgruppe.

— Den ble styrt fra stua vår, og jeg måtte ringe i telefonen for å spørre hva det betydde å ha kasserer, årsmøte, hvordan man melder på lag i seriespill og hva det vil si å søke om halltid, ler Marcela.

Fra å være spiller selv ble Marcela etter hvert trener og dommer. Deretter gikk veien til klubbstyret, først i idrettslaget, så ungdomskomiteen i Oslo Idrettskrets og til slutt Norges Idrettsforbund.

I dag sitter hun i styret i Norges Idrettsforbund på femte året og er blitt en talskvinne for inkludering og mangfold.

Ikke vær redd for å spørre

— Jeg erfarte at hvis man bare spør «fremmede» om de vil være med, så skjer det noe.

— Her har idretten store muligheter i dag. En undersøkelse gjort av fotballforbundet om foreldreengasjement i Groruddalen viser at klubbene stort sett rekrutterer nye frivillige i etablerte, homogene nettverk.

— Konsekvensen blir at det er de samme frivillige som går igjen, både i idrettslaget, korpset og som klassekontakt. Dette sliter på de frivillige som får mange oppgaver, samtidig som en stor gruppe potensielle frivillige som kan ha et stort ønske om å være aktører i barnas liv ikke blir spurt eller en gang aner at det forventes av dem at de stiller opp og jobber gratis.

Modige og fremoverlente tillitsvalgte i Kjelsås turde å spørre min mor om hun kunne være leder, selv om ingen kjente henne og hun har en aksent når hun snakket norsk. Det var ukjent for mange i nærområdet.

Marcela Bustos kan ikke få fullrost morens pågangsmot.

— Hun var stadig i kontakt med Oslo Idrettskrets og Oslo og Akershus Basketballkrets, og ikke minst daværende generalsekretær Børre Rognlien, som ble «plaget» med mange spørsmål. Det var så mye hun lurte på, og hun fikk gode svar av tålmodige og interesserte frivillige og ansatte osloidretten.

— Dette er også noe som kjennetegner frivilligheten i idretten; det er et stort ønske om å bidra og inkludere flere mennesker. Men vi må nok bli flinkere til å tørre å ta kontakt med dem vi ikke kjenner. Da kan vi utvide nettverkene vi rekrutterer fra, og flere får muligheten til å være med i dette fantastiske fellesskapet idretten representerer.

Med mamma som forbilde

Marcela Bustos sender et varmt blikk til moren, som har kjørt barn og barnebarn til hallen denne kvelden.

— Hun er min rollemodell. Jeg tenker bestandig: Klarer moren min det, klarer jeg det også.

- Har du følt deg utenfor ved å være minoritet i det norske samfunnet?

— Både ja og nei. På mange måter merker man at ting er annerledes. Idretten i Chile blir organisert gjennom skolen, og de som er trenere og frivillige er lønnet. Det fine med idretten i Norge, og basket som jeg synes er kulest, er at det bare er en fordel at vi er litt forskjellige. Det gir en ekstra kvalitet i lagarbeidet.

Økonomi er stengsel

NIFs styremedlem, som i sitt daglige virke er høyskolelektor, ønsker å nyansere bildet om minoritetenes deltagelse i idrett.

— Istedenfor å bli opptatt av alle problemer og utfordringer, er jeg opptatt av at vi må identifisere utelukkelsesmekanismer og skape muligheter.

— Det at noen føler seg utenfor og ikke deltar i idretten, kan være så enkelt som at de ikke forstår hvordan norsk idrett fungerer. Det er ikke gitt at alle skjønner hva hallvakt, sekretariat og vaffelrøre betyr.

— En annen utelukkelsesmekanisme er økonomien. Det koster mange penger å være med på idrettstilbudene, og ikke alle familier har god økonomi. Det er en av de største barrièrene vi er nødt til å løse.

Kvinnene vil bidra

Marcela Bustos kjenner mange kvinner med og uten minoritetsbakgrunn, som er på hennes alder, og som har et brennende engasjement for å bidra med frivillig arbeid og påta seg styreverv og lederposisjoner i toppen av norsk og internasjonal idrett.

— Rett og slett fordi jeg omgås dem og fordi de derfor naturlig er mitt nettverk som jeg rekrutterer fremtidige frivillige og idrettspolitikere fra. Mange vil gjerne bidra, og disse må også idretten identifisere og lære opp. Men det betyr samtidig at jeg må være bevisst at mitt nettverk også er homogent, jeg må aldri glemme at det også finnes kompetente, hvite, heterofile menn i 60-årene som ønsker og søker maktposisjoner i norsk idrett, selv om jeg ikke har veldig mange av dem i mitt nære nettverk.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor det blir kåringer fra fotballsesongen, Martin Ødegaard-diskusjon og en Tottenham-supporters bekjennelser: