Nedturen til Brann ser ikke ut til å ha noen ende. Den fortsetter i det uendelig. Selv ikke i Obos-ligaen mot Mikke Mus-motstandere klarer Brann å vinne eller å overbevise eller å etablere et eget spill. De klarer absolutt ingenting. Det er den samme forbannede tragedien som gjentar seg i kamp etter kamp. Tafattheten, den manglende viljen og den manglende planen gjennomsyrer Brann uansett hvem motstanderen er. Vi så det i hele fjor. Vi så det i vinterens treningskamper, vi så det mot Strømmen, vi så det mot Hødd, og vi kommer til å se det på torsdag mot Os.
Kronisk lidelse har et navn
Det har heller ingenting å si hvem som spiller på dette korthuset som kollapser ved første og beste vindpust. Brann er like dårlige uansett hvem som spiller. Om det er Badji eller Demidov, Skaanes eller Barmen, Acosta eller Karadas – det har ingenting å si. I det en spiller tar på seg den røde drakten, visner all stolthet, all vilje og all selvtillit. Jeg er ganske sikker på at selv Lionel Messi ville gjort det ordinært i Brann. I denne regntunge byen er det ikke bare politikerne, politiet og kollektivtrafikken som mislykkes, fotballaget er selv symbolet på alt som er galt med byen.
Fotballaget jeg skriver om er altså det røde. Det oransje har ennå ikke fått den bergenske forbannelsen kastet over seg. De lever foreløpig lykkelig uvitende om hva som venter dem bak neste sving.
Jeg klandrer egentlig ikke Brann, de som styrer der. For hvordan kan de lykkes når de er kringsatt av fiender? Disse fiendene kaller seg riktignok venner. De er kanskje supportere, kanskje jobber de i næringslivet, kanskje er de i familie med en Brann-spiller, kanskje jobber de i media og kanskje har de tidligere spilt for Brann. Felles for dem alle er at de elsker å ha innflytelse, elsker å høre sine egne stemmer, og nekter å innse at andre enn dem selv kan ha rett.
Brann er en fiasko
Og Rikard Norlings karriere i Brann er en fiasko. Svensken er en usedvanlig sympatisk, omgjengelig, kunnskapsrik og dyktig leder. Han er egentlig den perfekte trener, men i Brann får han det ikke til. Han er ikke i nærheten. Helt siden han overtok Brann har resultatene vært katastrofalt dårlige. Bortsett fra noen små glimt her og der har han aldri klart å skape varige og positive endringer. Selv i kokosligaen der Brann har ressurser som de andre lagene bare kan drømme om – et budsjett som er minst én million ganger høyere enn motstanderens –, er han maktesløs.
Det kan ikke fortsette sånn. Det vet du, det vet jeg, og det vet Rikard Norling. Om en uke får Brann et nytt styre. Det første de vil gjøre er å diskutere hans fremtid.
Rikard Norling har altså noen få uker på å gi oss troen tilbake. Det er ikke mirakler vi forventer, kun trepoengere mot Jerv, Ranheim og Bryne. Klubbnavn som aldri skulle vært uttalt i samme åndedrag som Brann.
Brann-børsen: - Orlov løp som om han fikk kilometergodtgjørelse
Grønner refser seg selv - igjen