Vi trodde vi var på sporet etter den nasjonale splittelsen alle snakker om. Den som har ført til at Spania ikke har vunnet et mesterskap siden 1964 og heller ikke vært i en finale siden 1984. Den var ikke helt som vi hadde mistanke om. Litt, bare litt. Men ikke helt. Katalanerne er stolte av landslaget. Ikke helhjertet som i Madrid eller Sevilla — eller Valencia for den del.
Men det hjelper at Xavi, Fábregas og Puyol er katalanere. Sett fra den vinkelen er det katalanerne som har gjort Spania gode.
Etter en dag på kryss og tvers i Barcelona slår vi fast følgende:
*** Søndag sitter hele Spania foran TV-skjermen - også katalanerne.**
*** De er stolte av laget sitt, men litt mer stolte av de katalanske spillerne.**
Selv om Luis Aragonés ikke akkurat er noe sjarmtroll, har kanskje guttene hans også sjarmert katalanerne som de har sjarmert hele Fotball-Europa.
Barca-baskeren
— Jeg bryr meg ikke om nasjonalitet, så lenge de er spanske og de spiller vakker fotball, sier Javi Sánchez utenfor Nou Camp denne hete Barcelona-ettermiddagen.
Han har dobbel grunn til å være skeptisk til det spanske landslaget.
Han holder med Barcelona, men kommer fra Bilbao, en by så rotfestet i baskisk separatisme at det får statsminister Zapatero til å skjelve en smule.
Samtidig har laget han holder med, tradisjoner så det holder i politiske manifest mot den kastiljanske overmakten. Ikke minst slik den var representert under 39-års Franco-styre.
Det er et fotballteoretisk postulat à la Nils Arne Eggen ute i Fotball-Europa, at Spania ikke gjør det bra fordi Spania rives mellom de forskjellige regionene.
Katalaner står mot castiljaner, basker mot alle og andalusier sammen med de få. I Madrid har de sagt at de beste Barcelona-spillerne ikke gir alt for den røde skjorten, og i Barcelona har de sagt hvorfor skulle vi nå gjøre dét; vi som ble undertrykket av Franco-sentralismen i nesten 40 år.
Multispansk
Og som sedvane er når journalister skal ut for å lodde meningen i folkedypet, tar de drosje. Derfor begynte jeg med drosje fra flyplassen og inn til sentrum av Barcelona.
Kvinnelig sjåfør denne gangen. Ikke kunne hun si så mye om landslaget, men meninger hadde hun. Kom fra Galicia, bor i Catalonia og behersket alle spanske språk (kastiljansk, katalansk og gallego), bortsett fra baskisk, men så kunne hun plusse på med portugisisk.
Som multinasjonal i Spania så hun bare én utvei.
Og slik fortsatte dagen. Min sjåfør og etter hvert gode venn Agustín Rodríguez (socio (medlem) av Barcelona) var i ikke mindre klar.
- For en tullesak du skal lage. Selvfølgelig finnes det nasjonalister. Selvfølgelig finnes det folk som ikke bryr seg om fotball og skal gjøre politikk ut av alt. Fotball er vakkert, og Carles Puyol er den beste, sa Agustín mens han navigerte etter beste evne gjennom asfalthete Barcelona-gater.
Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å finne en skikkelig nasjonalist. En slik en som sier at "Catalonia må bli egen stat" og slagordet som den mektige Barcelona-sjefen Juan Laporta har brukt mer enn en gang: "Ett land, ett språk, ett lag". Han snakket om Barcelona.
Jeg ringte til Esquerra Democratica de Catalunya, det venstreorienterte nasjonalistpartiet som nærmest har programfestet løsrivelse og et eget fotballandslag.
De svarte høflig og ville kanskje snakke med en nasjonalistjeger fra Norge. Men de ringte ikke tilbake.
Men på byens turistfelle nummer én traff jeg José Montserrat som sløste bort ettermiddagen på Las Ramblas sammen med to andre eldre herrer.
Slik eldre herrer har sløst bort ettermiddagen på denne halvveis gågaten siden Ramblaens oppfinnelse.
José Montserrat er - som navnet tilsier - en god katalaner. Og han har tro på catalanismen. Men ikke nødvendigvis utenfor Spania.
- Klart jeg skal se på kamp søndag. Klart jeg heier på Spania.
Så da fant jeg ikke det jeg lette etter likevel.
Jubler for Ballack-start