Mens landslagssjef Vidar Løfshus fikk en dårlig magefølelse da Kristiansen drøyde altfor lenge med å bestemme seg, vurderte treneren for og mot.

Til slutt fikk han beskjed om at det ikke var noen vei tilbake, at Løfshus måtte ha svar. Og det svaret ble ikke overraskende nei. Det betydde at hans arvtager ikke kommer med på de bildene som blir tatt av hele landslaget under markedsdagene som avsluttes onsdag.

Kristiansen startet opp som assistent for Svein Tore Samdal allerede i 2001. Fem år senere ble han sjefen.

Mange plusser og minuser

– Den endelige avgjørelsen hadde jeg tatt før forrige helg, men spikret den ikke 100 prosent før sist tirsdag. Jeg følte en lettelse der og da, men da jeg satt meg ned på lørdagen kom tankene: Hva har du gjort, Egil? Da begynte jeg å reflektere over hva jeg hadde bestemt meg for. Og ikke minst at jeg har jobbet med og møtt så mange fantastiske personer over så mange år, som jeg nå ikke skal ha kontakt med.

Familien har vært med på råd, og vurdert plusser og minuser, men som ektemann og pappa sier:

– Til syvende og sist må man ta en avgjørelse selv, ut fra hva man har lyst til.

Han har riktignok fått tilbakespill etter evaluering, der ikke alle har vært like fornøyde, men som han sier: Slik vil det alltid være i et lag.

Egil Kristiansen møtte mandag pressen i Holmenkollen. 50-åringen gir seg som landslagstrener i langrenn. Foto: NTB scanpix

Fått mange rådHan hadde intensjonskontrakt til etter VM i Lahti, men så begynte ymse tanker å melde seg.

– I toppidretten må man fornye seg hele tiden, og finne de tingene som gjør at laget kan komme videre. Jeg begynte å føle at jeg gikk i ring.

Han har underveis brukt andre, også utenfor langrenn, for å få innspill.

– Som langrennstrener i Norge får man mange gode og mange dårlige innspill. Da må man bare bruke silen.

Kristiansen endte med 47 internasjonale medaljer sammen med laget sitt, 23 gull, 10 sølv og 14 bronse.

– Hva husker du best?

–Det er da Marit under OL i 2010 tok gull på sprinten etter en særdeles tung periode der vi hadde jobbet hardt over lang tid for å lykkes. Jeg har sagt at jeg aldri skal gråte på skirenn, men da var det nære på.

Perioden 2007–2009 kaller han den tyngste, fordi han følte han jobbet i motvind. Men han vurderte aldri å gi seg.

– Jo mer motstand det kom, desto mer gass ga jeg.

Han kommer til å følge løperne på neste samlingen i Olympiatoppen, og delvis også på Sognefjellet i slutten av mai.

Han har vært med på å ta ut laget, og overlater med god samvittighet verdens beste kvinnelag i langrenn.