Jeg hadde imidlertid aldri forutsett hvilken tarvelig oppførsel, solid fundamentert i en grenseløs desperasjon, George Gillett og Tom Hicks skulle vise.

Jeg var selv tilstede ved Royal Courts of Justice og snakket med en flere lykkelige Liverpool-fans i går etter at Hicks og Gillett tapte på alle punkter i høyesterett. Supporterne jeg snakket med skulle, naturligvis, rett på pub for å feire. Jeg får inderlig håpe de ikke våkner opp til tidenes bakrus i dag.

I går formiddag så alt så lyst ut. Høyesterettsdommen slo fast at det ikke var anledning for den amerikanske duoen å anke saken i Storbritannia, men at de hadde muligheten til å gjøre det i et annet land.

Den muligheten benyttet selvsagt de to amerikanerne seg av, og fikk en delstatsdomstol i Texas til å innføre et midlertidig forbud mot et salg av klubben.

Det var en vending selv ikke John W Henry kunne forestilt seg. Han kom i går kveld til London for å møte Liverpool-styret og sluttføre overtakelsen av klubben.

I stedet ble han og NESV, Liverpool-styret, samt Royal Bank of Scotland møtt med et søksmål fra Hicks og Gilletts advokater i Fish & Richardsson på overkant av 9 milliarder kroner av Hicks og Gillette.

Hvordan kan man best beskrive situasjonen som nå har oppstått? På godt norsk: Helt Texas

Det er flere spørsmål som naturligvis melder seg nå.

Hvordan kan en amerikansk delstatsrett overprøve den høyeste domstolen i England, i en sak som handler om overtakelsen av en engelsk klubb?

Vil en amerikansk rett være overordnet den engelske, fordi det er to amerikanske aktører som er involvert i kjøpet og salget av klubben?

Og kanskje det mest betimelige spørsmålet av alle: Har George Gillett og Tom Hicks fullstendig gått fra alt som ligner på sans og samling?

Svaret på de to første spørsmålene vet jeg ikke, selv om jeg har vondt for å tro noe annet enn at høyesterettsdommen fra den engelske domstolen vil bli stående.

Svaret på det siste spørsmålet er imidlertid ganske åpenbart. Særlig når det kommer til spørsmålet om milliarderstatningen Hicks og Gillett krever for at Liverpools styre og RBS har ødelagt deres gode navn og rykte.

Den forhatte eierduoen trengte imidlertid ikke hjelp fra Liverpools styre og RBS til den jobben. Det har Hicks og Gillett klart utmerket godt på egenhånd.

Kravet på 1,6 milliarder dollar er naturligvis hinsides all sunn og vil aldri få gjennomslag. Amerikansk rettsvesen er kjent for historier om spektakulære millionsøksmål. Historiene om dyreelskere som ikke visste at mikrobølgeovnen var et lite egnet sted til å tørke sine pelskledte kjæledegger og kaffeslurpende gamle damer som brenner seg på McDonalds Take Away-kaffe, er imidlertid like falske som de er kjente.

Hicks og Gilletts krav er imidlertid ikke falskt. Det er dessverre i høyeste grad en realitet.

Joda, jeg forstår at de er desperate. Noen og en hver kan bli litt furten av å tape 700 millioner kroner. Men å vandalisere en av verdens mest populære fotballklubber for å redde sitt eget skinn og sin egen økonomi, er dømt til å påkalle seg supporternes vrede.

Det eneste som ser ut til å ha blitt servert hyppigere enn luksussnitter i VIP-loungen på Anfield hver gang Hicks og Gillett kom på besøk, var nye løgner og falske løfter.

Kravet som fotballklubbeiernes svar på Pompel og Pilt kom med sent i går kveld er vanskelig å ta seriøst, skjønt de involverte partene neppe har noe valg.

Hva var det Pompel og Pilt pleide å si til hverandre? Reparere og dividere, var det ikke?

Det er sannelig ikke mye som har blitt fikset på Anfield etter at de to kjøpte klubben. Og gjelden har så avgjort ikke blitt dividert, snarere multiplisert. Og det til gangs.

Reparere og dividere?

Nei, Hicks og Gillett. Prøv resignere og emigrere i stedet.

Ryktet deres er tross alt fullstendig ødelagt for all tid. Ikke bare i Liverpool, men i hele fotball-Europa.