De ble hyllet som tidenes kanskje beste landslag da de vant tre strake mesterskap fra 2008 til 2012. Så ble de sendt hjem i vanære og skam fra VM i Brasil 2014.
De fleste store nasjoner som opplevde det spanjolene gjorde i Brasil, hadde trolig umiddelbart pekt på treneren, og sendt ham ut døren. Det er minst to grunner til at det spanske forbundet ikke behandlet Vicente del Bosque på den måten.
Det ene er det han har vært og triumfene han har stått bak. Det viktigste er imidlertid at de fortsatt trodde på ideene hans, og at de kunne gi stolthet og nye pokaler.
Veteranen på benken har et bredere utvalg enn noen andre når han skal plukke tropp og lag. Det er ikke en eneste annen nasjon i verden som ville vraket spillere som Diego Costa, Fernando Torres, Juan Mata og Saul. Han kunne plukket tre ulike lag – alle ville hatt sjansen til å nå langt i mesterskapet.
Hvordan spiller de?
Derfor er det mest interessante ikke hvem som spiller, men hvordan de spiller. Stilen de vant sine tre mesterskap med, ble mer enn en spillestil. Det ble en form for nasjonal identitet, tilsynelatende uten effektive mottrekk.
Det varte til VM for to år siden. Det varte til de ble kontret i senk av Nederland, løpt i senk av Chile og sendt hjem på første fly. Litt forenklet kan vi si at det ble en stil der det å eie ballen ble et mål i seg selv, ikke et middel til å spille ut motstandere og skape sjanser.
I mellomtiden har særlig Atlético Madrid hatt enorm suksess med en annen type fotball, og både Real Madrid og Barcelona har tatt den fysiske kampen i kampen på stort alvor på veien mot sine triumfer i Champions League.
Del Bosque velger trolig en slags forsiktig dreining på sin egen stil, et slags stille kompromiss. Fortsatt vil Andrés Iniesta, Cesc Fàbregas og David Silva være garantister for at ballen kan beholdes fra avspark til sluttsignal om nødvendig.Sergio Busquets, Sergio Ramos og Gerard Pique representerer rutinen og musklene. Ved siden av dem åpner det seg imidlertid mange muligheter.
Nolito og spesielt Alvaro Morata gjør det veldig lite fristende å spille uten en klar spiss som de av og til har gjort. Koke og Juanfran kommer med intensiteten.
Spenningen ligger i å se om de greier å foredle det beste fra den fremste utgaven av seg selv og kombinere det med å vinne den fysiske kampen – også. Generalprøven var grusom. Tap for Georgia var en isbøtte over hodet på supporterne som hadde funnet frem optimisten i seg selv. Men treningskamp er trening, og Spania kommer garantert i en helt annen forfatning nå.
Tidligere RBK-er sterk
Tsjekkia er ingen walkover. Pavel Vrbas mannskap vant kvalikgruppen med sterke lag som Nederland, Island og Tyrkia. Og én av de fremste truslene mot ny spansk suksess, kjenner vi fra vår hjemlige liga.
Eks-Rosenborg-spiller Borek Dockal ble toppscorer i kvaliken med fire scoringer. Legg til at han har behold sitt fremste varemerke, de presise innleggene, og vi forstår at han er en nøkkel. Bak seg har han offensivt sterke Pavel Kaderábek, noe som gir tsjekkerne en truende høyreside.
Vladimír Darida er en glitrende sentral midtbanespiller, og et slags "hjerte" i laget. David Lafata er en sterk spiss, flink foran mål og tøff å møte.
Bakerst står Peter Cech. Navnet, rutinen og egenskapene tilsier at han er krevende å overliste. Det var han imidlertid ikke i kvaliken. 14 baklengs på de ti kampene var klart flest av alle som kvalifiserte seg.
Det virker usannsynlig at han ikke må hente et par baller ut av nettet mot en regjerende mester på hevntokt også.
Hør siste episode av Aftenpodden Sport og få gratis samlivsråd for sommeren, alt du trenger og ikke trenger å vite om EM i Frankrike: