De yngste utøverne fysioterapeut Halvor Laastad Gulliksen ved NEMUS Nesttun får inn, er ikke mer enn 12 år gamle. Når ungdommene kommer i puberteten, øker omfanget i takt med en høyere dose ensidig trening. Lagidretter som håndball og fotball er gjengangere.

— Utøverne har gjerne et press på seg om å være med på mest mulig. Et typisk eksempel er et ungt talent som spiller på tre ulike lag, i tillegg til å gå på idrettslinje. For treneren er fokuset at laget skal vinne, men utøveren kan fort bli taperen, sier Gulliksen.

Litt for ofte ser han MR- og ultralydbilder av 15-åringer som har pådratt seg slitasjeskader man gjerne forbinder med eldre utøvere som er på hell i karrieren. Dette er alvorlige forandringer i senene som fører til kroniske problemer og i verste fall karrierestopp.

— Vi har hatt talentfulle utøvere med alvorlige belastningsskader til behandling. De kunne aldri ta ut sitt potensial på grunn av lange og gjentakende skadeavbrekk. Presset på å skulle komme tilbake for tidlig, er for stort. Vi etterlyser en mer langsiktig tankegang, sier fysioterapeuten.

Ikke lenger nok å være god

I januar gikk Volvat-lege Tobias Skylstad Kvernebo ut i Dagens Næringsliv og varslet om et økende problem; barn og unge i aldersgruppen 12 til 20 år med tilsynelatende uforklarlige muskel— og skjelettplager. Merkelappen denne pasientgruppen fikk, var «Utbrente trofébarn».

Årsaken; Det er blitt status å ha barn som har mye å gjøre, hevder legen ved Volvat Medisinske Senter. Han er spesialist i allmennmedisin, idrettsmedisiner og landslagslege for Norsk Klatreforbund. Han ser en forlengelse av Birken-kulturen, der prestasjoner står i fokus. Det er ikke lenger nok å være god, du skal være best.

– Skader som følger av overbelastning, er noe vi alle ser mer av. Barn får voksenskader, enkelte fordi de trener mer profesjonelt. Det er kortere vei for å bruke treningsmengder og teknikker fra voksenverden på barneverden, noe barn ikke er laget for , sier Kvernebo.

Han oppgir at det er et vanskelig medisinsk fagfelt å navigere i, fordi det involverer både følelser og evidensbasert kunnskap. Årsaken til problemet kan det være vanskelig å si noe om, fordi utfordringene kan være knyttet til en spesiell idrett, eller være kontekstbasert. Men at noe har skjedd de siste årene, er han ikke i tvil om.

– For ti år siden hørte vi alle om han gale, overambisiøse faren. Nå er det litt normal oppførsel. Faren er blitt naboen og mange føler at de ikke strekker ikke til om de ikke oppfører seg slik.

Mange aktiviteter

Tall fra Norges Idrettsforbund viser at flere barn er med i idrettslag nå enn noen gang, de deltar i flere enn én aktivitet, og begynner tidligere med organisert idrett.

Kvernebo mener det bygger seg opp en gråsone fra barna er 8 til de blir 12. Fra å ha blitt skjermet fra toppingen, blir det total frislipp. I de ekstreme tilfellene har han sett en økning i antall samlinger fra fire helger til 40 døgn. Enkelte har også med egen lærer for å kunne lure seg unna regelverket i skolen.

Halvor Laastad Gulliksen mener trenerapparatet rundt den enkelte utøver må bli mindre opptatt av kortsiktige resultater og se på hva som er det beste for den enkelte utøver.

— Man kan ikke drive rovdrift på talentene. Det er ingen «quick fix» når man pådrar seg disse skadene. Ofte må vi omstrukturere treningen helt.