Det skulle egentlig ikke være mulig. Hele begrunnelsen for at Kjell Inge Røkke, Bjørn Rune Gjelsten, Charles Koppel og Peter Winkelman fikk lov av Det engelske fotballforbundet til å stjele klubben og plassere den et annet sted, var at det ikke gikk. Milton Keynes hadde allerede en egen klubb, Milton Keynes City, i de lavere divisjonene. Likevel fikk klubben lov til å hente seg en ligaklubb. Igjen sto Wimbledons supportere.
Nå har Wimbledon-supporterne tatt igjen klubben som ble tatt fra dem. Det tok 14 år og seks opprykk. Å gjenvinne ligastatus tok dem bare ni år.
I går sto Neal Ardley på Wembley og dirigerte sine tropper. Først ledet han laget til seier. Så holdt han taktpinnen og ledet allsangen for 25.000 av sine nærmeste venner.
Protestklubben rykket opp: - Det er dette drømmer er laget av
Gammelt og nytt
Ardley er en ekte Wimbledon-helt. Oppvokst i strøket, spilte for klubben fra han var en neve stor og står med elleve sesonger som spiller for det opprinnelige Wimbledon FC.
I Ardley og ungdomstrener Marcus Gayle har den nye klubben klare bånd til den gamle. Gayle og keeper Neil Sullivan har til og med spilt for begge utgavene av Wimbledon.
Er du i tvil om hvem som er det egentlige Wimbledon, er det bare å se hvem som var på Wembley i går. På VIP-tribunen satt finaleheltene fra 1988, Dave Beasant og Lawrie Sanchez, side om side. I TV-studio satt manageren fra den gangen, Dave Bassett, og gråt. I tillegg kommer 25.000 supportere, som kanskje ikke er der på hver kamp, men som har fått identiteten sin tilbake.
Så skal det ikke underslås at seieren kom gjennom stor innsats, harde dueller og mer en tre-fire lange baller mot en høy og mørk spiss. Det er jo tross alt Wimbledon.
Bekreftet: Uniteds stjerneskudd blir med England til EM
18-åringens nye ukelønn: 250.000 kroner
Unner ingen å oppleve det samme
Da Wimbledon FC ble tatt fra supporterne, og den nye klubben så dagens lys et par dager senere, ble AFC Wimbledon hele Fotball-Englands nummer to-klubb. Enten du har 100 millioner eller 100 supportere, er det de som er en klubbs sjel. Uansett hvem du holder med, dette overgrepet unner du ikke andre supportere å oppleve.
Jeg var på gamle Wimbledons siste bortekamp, i Wolverhampton i 2002. Den endelige avgjørelsen hos FA var ikke tatt, men folk visste hvilken vei det bar. Vi visste det var en spesiell kamp. Som en begravelse. Etter kampen fikk vi på bortefeltet stående ovasjoner fra et samlet Molineux.
Nå trenger ingen å synes synd på Wimbledon lenger. De har vært på en sammenhengende opptur i 14 år. Den har jeg fulgt med glede fra avstand. Det har vært en fantastisk tur, og snart vil denne fantastiske klubben, som eies og drives av sine egne supportere, stange i glasstaket.
Selv om de nå trolig snart kan flytte hjem til Plough Lane i Wimbledon, er det grenser for hvor stort potensial en liten bydelsklubb fra London har. Den nye hjemmebanen skal etter planen ta 11.000 tilskuere, med mulighet for utvidelse til 20.000.
Skadet Reus ute av Tysklands EM-tropp
Fotballen vant til slutt
At Wimbledon i så mange år bet seg fast i Premier League, ga håp til supportere av alle mindre klubber. Det samme har Leicesters ligamesterskap i år gjort. Men AFC Wimbledons rakettfart oppover i ligapyramiden er kanskje den sterkeste historien av alle.
Fotballforbundet ga Milton Keynes lov til å stikke av med klubben, og presterte til og med å si at det "ikke var i fotballens interesse" at Wimbledon ble startet på nytt.
Vel, 25.000 i gult og blått på Wembley i går, seks opprykk og ligamøter med Milton Keynes i neste års sesong beviser at de tok feil, på så mange nivåer.
Fotballen kan slite med dårlig lederskap og dårlige avgjørelser på løpende bånd, men til slutt vinner fotballen likevel.
Dette kan bli Mourinhos splitter nye Manchester United-lag