INNSBRUCK (Aftenposten): Ja, mener forskere, trenere og hoppere, som ikke overlater noe til tilfeldighetene.
Anders Jacobsen har trent mye for å komme dit han er i dag. Etter triumfen første nyttårsdag i Garmisch-Partenkirchen, satser han på å ta med godfølelsen og selvtilliten videre.
Han har et kobbel av gode hjelpere i bakgrunnen. De gjør alt for at norsk hoppsport skal være i føringen.
Både på Raufoss og i Trondheim forskes det intenst på det som tilsynelatende er enkelt, å hoppe på ski. Det har jo alle gjort.
Rakettforsker Erland Ørbekk i Raufoss-bedriften Nammo, som også er sponsor for kvinnelandslaget, forsker på sats og svevkurve.
Der er det utviklet en hoppsimulator gjennom et teknologiprosjekt. Simulatoren beregner skihopperens bane fra hoppkant til landing, som vanligvis tar fem-seks sekunder i en 90-metersbakke. Effekter som høyde over havet (lokalt trykk), temperatur og lokale vindhastigheter er bakt inn.Landslagstrener Alexander Stöckl er en viktig samarbeidspartner for å få til dette.
Mye av det Ørbekk er kommet frem til, har landslaget tatt i bruk, ikke minst det å trykke hardere til på hoppkanten.
Derfor kunne vinneren fra nyttårshopprennet dra seg langt ned i bakken, og han tenker nødvendigvis ikke på hva som skjer.
— Det går på autopilot, sier 29-åringen, som har lært bevegelsene gjennom tusenvis av hopp.
- Vi passer på at det ikke blir for mye godteri
Forandret svevkurven
Den tidligere høye kurven ut i luften er blitt lavere. Der østerrikerne tidligere gjorde analyser i vindtunneler, har Norge funnet sitt eget, unike system for å finne godbitene.
— Det vi starter med er et skihopp definert fra hoppkanten. Da har du kraften på hoppet, lukningsfasen, svevet og avslutning. Vi har lært veldig mye av hvilken effekt dette har, og Stöckl og hans hoppere har jobbet intenst med å bedre trykket på hoppkanten, sier Ørbekk.
55-åringen legger til at tidligere hoppteknologi til en viss grad har vært basert på synsing fremfor detaljert forskning.
Det som forskningsprosjektet på Raufoss hittil har slått fast er at bakkestørrelsen har mye å si for hvilken måte man skal satse på.
— Kraften i satsingen betyr spesielt mye i små bakker, som eksempel 90-metersbakken i Vikersund. Fra store bakker som Holmenkollen og opp til skiflyvningsbakken i Vikersund, er aerodynamikken og det å kunne fly riktig mer avgjørende. Da må utøverne fokusere på å ligge riktig og ha en best mulig flytestilling. Det er ekstremt viktig i skiflyvning. Det handler om hvordan man holder armer og ben, og hvor langt man roterer fremover.
Skiflyvning neste
Skiflyvningsbakken i Kulm er for øvrig neste verdenscuprenn når Hoppuka er ferdig. Dit drar landslaget på direkten.
Tom Hilde har vært en mal for prosjektet, fordi han har en gjennomsnittsstørrelse. Derfor ble modellen bygget rundt ham. Hilde vant nylig et renn i Kontinentalcupen og er aktuell foran VM i Falun.
— Tidligere var det mer fokus på å ha lukningsfasen etter at hopperne har tatt av, så fort som mulig, for deretter å kunne fly mer. Nå er det mer fokus på å tilte med ski, som betyr at anklene vris slik at skiene blir flatere i svevet.
Anders Bardal og de andre i hoppuka har fått justert sin måte å hoppe på underveis. Nye data krever en ny tilnærming.
— Det er viktig å ha et godt grunnlag for å kunne fly inn i fremtiden, sier landslagstrener Alexander Stöckl.
Han liker at hoppsporten utvikler seg og håper at Norge er et steg foran.
Prøvekanin mangler selvtillit
I Trondheim har Anders Bardal vært prøvekanin, og selv om han sliter med selvtilliten i Hoppuka, har han bidratt til at forskerne skal få vite mer. Trønderen har hoppet innendørs med 32 sensorer på kroppen.
Skihopping kan virke enkelt for det blotte øyet, men de som kjenner sporten ut og inn, vet at den teknisk er veldig komplisert. Anders Jacobsen er enig i det.
— Det er en av de mest kompliserte idrettene, mener han.
Svært avanserte målemetoder og datautstyr er derfor tatt i bruk for å få gode svar.
— Vi har utstyr under utvikling som kan måle løft og rotasjon på utøverne i bakken. Det er satsen som er viktigst for hopplengden. Det satsen kan gjøre er å løfte maksimalt og rotere nok, sier Steinar Bråten, leder på Olympiatoppen Midt Norge, som har fått et helt nytt senter i tilknytning til skianlegget i Granåsen.
Han forteller at Bardal, regjerende verdensmester i liten bakke, skal innkalles for å hoppe med infrarøde 3D-sensorer på kroppen i mars. I januar er det noen av Norges beste juniorer som skal testes på denne måten.
Også utendørs, under hoppdressen, er dette systemet prøvd på de aktive, men målemetodene er forbedret siden den gangen.
Viktig med riktig sats
— Vi har mange verktøy i en liten brikke, som vi fester mange steder på utøvernes kropper. Da kan vi finne ut hvor god satsen er, hvor mye skihopperne trykker til. Satsen kan bidra mye, og ødelegge mye, sier Bråten, selv tidligere landslagshopper.
- Hvordan finner man gevinsten?
— Hvis vi klarer å konkretisere hva som må til, gir det et stort løft for trenerne. Skal du være i front og sprenge grenser, må utøverne være forskningsdyr av og til. Vi gjør ofte deler av denne testingen hver måned.
— Det er noen ganger bare små justeringer som skal til for å lykkes. Det viktigste for meg er at hoppet blir helt fritt, at det blir flyt på alle områder, sier Anders Jacobsen.
Fakta: Hoppteknologi-prosjektet
Startet på Raufoss for fire år siden.
Nammo står bak, en høyteknologisk bedrift innen forsvar og romfartsprodukter, spesialisert innen design, testing og produksjon av ammunisjon og rakettmotorer.
Nammo AeroTech er en del av samarbeidsavtalen mellom Nammo AS og Norges Skiforbund og Olympiatoppen.
Dr.ing. Erland Ørbekk er leder av prosjektet.
På Universitetet i Trondheim forsker Steinar Braaten, tidligere landslagshopper, i samme team.
Benytter blant annet sensorer på de aktive, for å måle bevegelser og trykk.
Alt gjøres i samarbeid med landslagsledelsen, som vil ha mer fakta om idretten og bidrar med sin kunnskap. Prosjektet skal foregå minst to år til.