Azar Karadas – bautaen, klippen, kjempen, selveste supermann – er ferdig i Brann når sesongen over.

Kanskje er det en riktig avgjørelse av Brann ikke å forlenge kontrakten hans, kanskje ikke. Uansett oppleves dette som en sørgelig nyhet. Det er en av favorittene våre som avskiltes.

Azar Karadas er en sterk mann. Han er en av de mest muskuløse menn jeg noensinne har sett, men han er også en person med sterke meninger.

På treningsfeltet har han vært et tydelig stemme. Nå forsvinner lederen og omsorgspersonen fra garderoben.

Karadas har hatt en fantastisk karriere, både i Brann og andre klubber, men mannen er blitt eldre og har for lengst passert sitt toppnivå.

Likevel kommer han til å etterlate seg et tomrom som jeg er usikker på om Brann klarer å fylle.

I fjor førte han Brann ut av 1.-divisjon nærmest på egen hånd. Som innbytter kom han inn og avgjorde flere kamper. I år er han ikke blitt brukt like mye, likevel har han vært en viktig bidragsyter. Til tross for at han ikke har startet en eneste seriekamp, er han samme med Haugen og Skålevik Branns toppscorer.

Men det er ikke spilleren som først og fremst vil bli savnet, men helten, legenden og profilen. Han er sammen med Erik Huseklepp viktige identitetsmarkører for klubben. De er de to gullvinnerne fra 2007 vi forbinder med Brann. Når begge to forsvinner, blir laget grått og profilløst.

Tilbake står vi med en profesjonell og pliktoppfyllende gjeng. Et Brann-lag som ønsker å bli elsket av sine supportere må imidlertid være mer enn det, mer enn en gruppe kondisjonssterke spillere som utfører trenerens formaninger til punkt og prikke.

Kokken Lars har både salt og pepper tilgjengelig, men hvor er resten av krydderet?

Publikumsflukten blir ikke mindre når både Huseklepp og Karadas er borte. Da må i så tilfelle Brann ta enda et steg mot toppen.

Og kanskje vil de gjøre akkurat det? Lars Arne Nilsen er ikke en trener som er ute etter oppmerksomhet. Han er ikke ute etter å bygge en CV, og han er ikke ute etter å bli populær.

Han tenker verken på profiler eller publikum. Det er bare en ting som står i hodet på han, og det er å gjøre Brann til en bedre fotballklubb.

Derfor er det ikke følelser som råder grunnen, men kynisme. Ingen veldedighet, kun harde prioriteringer.

Det har gjort Brann til et bedre lag, men også et lag som sliter med å begeistre sitt publikum.

Azar Karadas, du kommer til å bli sårt savnet. Hvordan skal vi klare oss uten deg? Hvem skal nå frelse laget når de jakter en scoring? Hvem skal vi supportere nå rope på når det butter imot? Hvem skal vi nå tenke på når vi tenker på Brann?