Calgary, Salt Lake City, Inzell, Heerenveen, Stavanger, Hamar. Er det skikkelig skøyteis der, har Sverre Lunde Pedersen (23) fra Os og Håvard Holmefjord Lorentzen (22) fra Bergen vært der. Til gagns. Og de har bodd der sammen.

— Vi begynte å reise sammen på på konkurranser i Norge og Nederland da vi var 11–12 år gamle. Siden den gang har vi stort sett delt rom, sier Pedersen.

De siste årene har de to skøyteløperne i verdensklasse fra Fana IL reist 200 døgn i året for å trene. De fleste av dem sammen.

Spise, sove, trene

Forutsigbart nok bærer leiligheten til Pedersen og Lorentzen på Hamar preg av at det er to unge menn som bor der. Treningsklærne flyter om ikke fritt, så i alle fall litt strødd rundt omkring.

En pakke blåbær ligger serveringsklar på bordet, i plasten den ble kjøpt i. Den har ikke tatt veien opp i en elegant skål. Håndklær henger til tørk på sengekanten.

— Dere skulle vært her i går, da var det enda verre her inne, sier Håvard Lorentzen og setter opp et glis. Han forteller om et enkelt liv på reis som profesjonell skøyteløper.

— Vi gjør egentlig ikke så mye mer enn å sove, spise og trene. Men det er kjekt. Vi liker det.

I juli ble Lunde Pedersen kastet ut av militærleir. Les mer her: - Håpløst!

Pedersen har for lengst slått gjennom som en av verdens aller beste skøyteløpere. Forrige sesong tok han bronse i allround-VM. Lorentzen er sprintspesialist, og understreket at han vil bli å regne med fremover da han ble nummer tre på en av 1000 meterne under sprint-VM tidligere i år.

For begge to blir VM på enkeltdistanser i Kolomna, Russland over nyttår et stort mål denne sesongen. Da kan de to romkameratene ta medalje hver sin favorittdistanse: Pedersen på 1500 meter og Lorentzen på 1000 meter.

— Tar Håvard 1000 meteren, så tar jeg 1500 meteren. Det hadde vært utrolig gøy, sier Pedersen.

Uten lønn

Mens mange andre kamerater hjemme studerer, går på byen, får seg jobb, lever Lorentzen og Pedersen et helt spesielt liv. Uten lønn og med et relativt strengt opplegg å følge med mange timer trening hver dag. Men det vanlige livet er ikke noe stort savn for dem.

— Det å trene og å bo slik er jobben vår. Vi er heldige som får lov til å gjøre dette på fulltid, sier Pedersen.

Lorentzen medgir at reiselivet, borte fra familie, venner og Bergen er noe som har tatt litt tid å bli vant til.

— Det første året mitt var jeg vanvittig lei av å reise, og jeg hadde mye hjemlengsel, men nå går det bra, sier Lorentzen.

Duell på 1500 meter

I fremtiden kan det bli en duell mellom de to våpenbrødrene. Pedersen er allerede blant verdens aller beste på 1500 meter. Lorentzen har nok fart i kroppen til å utfordre kompisen, men har ennå ikke stayerevnen som skal til på den klassiske distansen 1500 meter. Likevel, det kan komme

— Jeg håper vi kan få en duell der en gang. Jeg må bare knekke den koden først, sier Lorentzen. Han sier 1500 meter egentlig er en grusom affære.

— Ådne Søndrål sier at det å gå 1500 meter, er som å konkurrere i å legge hånden på en varm stekeplate og se hvem som klarer å holde den der lengst. Det sier noe om hvor vondt det er.

Men uansett om de skulle bli konkurrenter en gang. De to har et sterkt bånd, og har fulgt hverandres oppturer og nedturer alle årene på reis. Det har betydd mye å være sammen, forteller de to.

— Det at vi begge har kommet så langt, og at vi reiser sammen, gjør det lettere. Når Håvard lykkes, så føler jeg at det er noe jeg er med på, og jeg tror han føler det slik også, sier Pedersen.