Jeg hadde så mange andre å velge mellom, men endte opp med et lag som nesten aldri vinner noe. Jeg startet min supporter-karriere på kanskje verst tenkelige måte, sett med gule øyne. For å være helt ærlig, så er det ikke så mange jeg sier dette til. Jeg er litt redd for å si det, fordi jeg rett og slett synes det er litt ekkelt og flaut. Litt som om når vi knuste et vindu på skolen, og læreren spurte hvem som hadde gjort det. Hvis jeg hadde gjort det, så var jeg ikke den første til å fortelle at det var meg. Det stikker liksom litt i kroppen.
Ung og dum
Men nå skal jeg si det. Nå skal jeg rense sjela mi litt for det norske folk. Jeg, Jørund Johansen, trofast og superengasjert Glimt-supporter, var en gang i tiden Rosenborg-supporter! Jeg var ung og dum, okei? Hva kunne jeg vært? Kanskje en plass mellom seks og åtte år. Jeg kom fra en bitte liten øy langt fra sivilisasjonen. Bodø og Glimt var bare et lag over fjorden, og det samme var jo RBK. Jeg kunne vel ikke skille mellom dem da. Men kanskje var det noe i det.
Jeg har alltid vært glad i vakker fotball. Jeg holder med Manchester United, men jeg har aldri noe problem med å si at mange andre lag spiller mye finere fotball enn dem. City har spilt fabelaktig i noen år nå, og Arsenal spiller fotball som gir meg vann i munnen. Og det var vel kanskje slik med trønderne også. Jeg forelsket meg i den gode fotballen. Det var jo vakkert å se på. Litt av det samme som de gjør denne sesongen. Jeg var bare sugen på å se god fotball og lære fra de beste. Rosenborg var best på den tiden. Ingen kunne måle seg med dem.
Kjærlighetsforhold
Nå fant jeg det ut. Jeg må ha vært seks år, bare noen måneder unna sju. Jeg var på Aspmyra en sen mai-kveld. Dette er ekkelt å si: Jeg gjemmer meg litt ekstra bak skjermen nå. Uansett, Glimt tok i mot Rosenborg. Kort oppsummert: RBK banket Bodø-gutta hele 6-2. Jeg satt med erkesupporterne på den lille tribunen på ene langsiden, og jublet for hvert eneste Rosenborg-mål. Som den eneste på den tribunen. Og det er ikke tull. Dette er helt seriøse greier. Pappa har fortalt meg at han gjemte seg mer og mer for hvert mål som kom, fordi jeg ble mer og mer gal på tribunen. Jeg var i ekstase.
Men jeg må si det, selv om Rosenborg har vært en utrolig suksessrik klubb, jeg er glad jeg tok til fornuft og falt pladask for Bodø/Glimt. Et bedre kjærlighetsforhold skal man lete lenge etter. Det har alltid vært slik at er man fra Nordland, og deler av Lofoten, så skal man holde med Glimt. Jeg fikk heldigvis tid og ro til å finne ut av følelsene mine selv. Jeg tror ikke forholdet hadde vært like sterkt om jeg ble påtvunget å heie på Bodø/Glimt. Så takk til pappa for at han aldri tvang meg til noen ting når det kom til å være supporter. Jeg ble forelsket helt på egenhånd.
Takk, Olav Råstad
Og jeg elsker Glimt. Jeg elsker absolutt alt med de gule. Den gamle, falleferdige stadion vår. Jeg elsker de gule draktene. Alle spillerne som kommer og går. En sesong er aldri lik en annen, noen sinne. Vi rykker ned, vi rykker opp. Vi kommer til en og annen cupfinale. Vi tar plutselig et sølv i Tippeligaen. Det er så mye med Glimt. Og jeg elsker hvert eneste moment med det. Kjærligheten min for Bodø/Glimt er uendelig og ubeskrivelig.
Noen av mine største helter har spilt i Glimt. Berg-brødrene, Runar, Ørjan og Arild. Stefan Johansen, Harald Martin Brattbakk. Det er så enormt mange. Min aller største helt var Harstad-gutten Olav Råstad. For en mann. Han var i garderoben vår, hos guttelaget fra Røst, før en kamp. Det var aldri noen tvil. Takket være han ble jeg midtbanespiller selv. Takk Olav.
Og jeg vet noen kommer til å si det, "hvordan i all verden kan du ha heiet på RBK og deretter Glimt?". Det kommer til å komme en del dritt nå, men tro meg når jeg sier det; det hele er over med Rosenborg. Jeg har sverget et evig liv til Bodø-laget. Ingen over, ingen ved siden av. Bodø/Glimt førr evig, selv om det var en tid før dem også.