Fotball er for alle, og godt er det. Men selv i norsk fotball finnes rester av gammel klassekamp. Mange unge Brann-fans har ikke noe forhold til det, men faktum er at Brann startet som en ordentlig snobbeklubb. Som man senere sa om Lyn, ble også Brann omtalt som en klubb som kjappere kunne stille elleve mann i smoking enn i fotballdrakt. Klubbens utspring var i Kalfaret og mange var dem som aldri kunne tenke seg å spille for snobbeklubben i Bergen.

I Oslo har som kjent Lyn fortsatt stempelet som en klubb for dem med spisse s’er og frukthaver.

Og i Haugesund, tro det eller ei, ble Vard lenge sett på som fiffens klubb. Det vet jeg, for jeg ble innprentet av min bestefar. Han heiet på Djerv 1919, og kunne ikke fordra «Vardane». Det var snobbepakk, og da Haugar og Djerv 1919 slo sammen sin elitesatsing til FK Haugesund i 1993, var hans enkle konklusjon at Vard anså seg som «for fine» til å bli med på satsingen.

Nå er skillelinjene både i Haugesund og Brann visket ut, men i mange deler av verden finnes det fortsatt fotballklubber som hater hverandre på bakgrunn av klasseopphav. I Europa er Athen-derbyet mellom Panathinaikos og Olympiakos kjent for å handle om mer enn draktfarger. Olympiakos er klubben fra havnebyen Pireus, tradisjonelt sett arbeiderklassens klubb. Panathinaikos er laget for overklassen.

I Buenos Aires bærer River Plate stempelet som fiffens klubb, mens Boca Juniors er arbeidernes lag. Og de fleste fotballinteresserte vet at det er forskjell på opphavet til Chelsea fra vest og West Ham fra østkanten av London.

I Norge har de sosiale skillelinjene falt bort som bakgrunn for rivalisering mellom klubber. Når alt kommer til alt, tilhører nordmenn verdens overklasse. Men fortsatt er noen bittelitt finere enn andre.

Og du, det med høflig applaus, det var bare for å irritere Vards tilhengere. Jeg vet om en som ville likt det.