Martin Andresen ble ansatt i Vålerenga med videre fullmakter enn noen annen norsk trener før ham. Klubben investerte tungt økonomisk og enda tyngre på ren prestisje da de hentet Branns kaptein. De ga ham et "hoff" av trenere rundt seg, ansvar for å skulle styre midtbanen som spiller, laget som trener og klubben som øverste sportslige ansvarlige.

"Gutten med gullbuksene"

Fire og et halvt år senere har skoene havnet på hylla, de aller fleste fra den opprinnelige modellen er forsvunnet ut døra, og resultatene har uteblitt. Unntaket er et cupgull og en sesong i 2010 der de vant både kamper og hjerter med måten de spilte på.

En god sesong kamuflerer likevel ikke for det faktum at både lag og er rekke enkeltspillere presterer langt under forventninger og forutsetninger. Sett i norsk målestokk har Martin som trener vært en slags "gutten med gullbuksene". Selv om de også har solgt spillere, har han i sin tid fått det aller meste av det han har pekt på. Da stilles det ekstra krav tilbake.

Nå spekuleres det heftigere enn noen gang på om det er tid for å skille lag. Med god grunn. Grovt sett er det tre grunner til at en trener blir sparket, eller at "partene blir enige" om å gå hver sin vei:

— Resultatene er mye svakere enn rammebetingelsene tilsier (og svakere enn forventningene).

— Klubben taper penger og omdømme på grunn av resultater og/eller opptreden utad.

-Treneren har "mistet garderoben".

Mistet garderoben

Det siste først. Som trener er du en selger av ideer og budskap. Du har en filosofi på fotball og på menneskebehandling som spillerne må "kjøpe". I all sin enkelhet rommer denne ene setningen begrepet å "miste garderoben". Den dagen en stor del av spillerne, eller de fremste meningsbærerne, slutter å tro på at dine ideer gir laget suksess er den dagen lever du på lånt tid som trener. En helt annen diskusjon er selvsagt at enkelte spillere er kun en kjøper av ideene om at en trener skal gi dem selv som enkeltspillere framgang, i verste fall på bekostning av laget. Vi lar den ligge her, bare konstaterer at uansett utfall av denne saken er det flere enn en trener som bør pusse speilet rent nok til at en kan se seg selv i øynene der.

Når stadig flere peker på Martin som "proppen i systemet" og årsaken til at klubben sliter, skyldes det flere faktorer. En av dem handler om omdømme. Når en av klubbens største samarbeidspartnere over lang tid går ut og sier at de vurderer videre samarbeid, er det på mange måter en "varslet katastrofe". Som trener kan du slippe unna med mye, også svake resultater. Men det krever at du har puttet en "teskje ydmykhet" opp i gryta du serverer utad. Martins medieopptredener har ved flere anledninger fått mange til å riste på hodet over en trener som ser nøyaktig det han vil se , uten kontakt med virkeligheten. Senest etter cuptapet mot Sandefjord , hvor hans påstand at det var dommeren, og KUN dommeren, som sendte dem ut trolig ikke ble mottatt med stående ovasjoner fra hverken ledelse, supportere eller samarbeidspartnere.

Burde betalt tilbake

Likevel er ingen av disse punktene avgjørende for en treners skjebne isolert sett. Hvertfall ikke på kort sikt. Fotballhistorien er overfylt med trenere som har kringkastet budskap og verdier som ikke faller i smak. Den er minst like overfylt av trenere som ikke har en eneste beundrer eller bestevenn i spillergruppa. Men han vinner kamper.

I medgang ville mange sett på Martins usmakelige utspill som "fargerike". I medgang ville spillere som klaget fått klar beskjed om å holde munn og konsentrere seg om sin egen jobb. Men i motgang fungerer andre mekanismer.

Kritikken mot Martin er ekstra sterk fordi han har fått så lang tid og så vide fullmakter at han burde betalt tilbake. Mange føler at de har vekslet inn en tusenlapp og fått femti kroner tilbake.

"Nok er nok"

Nå foregår det prosesser på Valle. Jeg tar det for gitt at det her, som i de fleste andre tilsvarende, serveres to ulike budskap - et internt og et utad. Utad er det nemlig vanskelig å se en ledelse som er tydelig og handlekraftig. Som trener har du enten full tillit , eller null tillit. Du har aldri tillit "fram til neste kamp, så får vi se etter det". Eller tillit fordi "vi ikke har råd til å sparke han", som et par av lederne har blitt sitert på.

Det er også vanskelig utad å se en trener som ikke "klorer seg fast" i posisjonen sin, til tross for at han er klok nok til å se problemene tydelig, og selv om han selv kan sitte med nøkkelen til en løsning som nå ser ut som den beste for begge parter ved å strekke hendene i været å forkynne at "nok er nok".

Kanskje gjør begge parter begge deler internt. Kanskje har Martin allerede signalisert at han ikke bare snakker om å sette klubben foan ethvert enkeltmenneske, men at han handler deretter. Og kanskje har ledelsen allerede vært befriende klare og tydelige på å stake ut kursen framover, mye lenger enn til neste kamp. Vi vet ikke dette på utsiden, og det skal vi ha respekt for.

Men - fortsatt sett fra utsiden: Man virker å være på overtid for å si farvel til en modell som har kjørt seg fast ikvikksand.