Thomas Pikettys storverk Kapitalen i det 21. århundre handler om økonomi, men går til politikkens kjerne: Hvordan vi fordeler rikdommer, inntekter – og dermed også makt. Dette er både utfordrende politisk analyse og banebrytende forskning som bør få stor plass i den politiske samtalen, også i Norge.

Piketty beskriver en fundamental og dyptgående ulikhetskrise i vår tid. For oss som er sosialdemokrater treffer det selve nerven til hva vi mener er avgjørende for et samfunn til det beste for alle, nemlig rettferdighet og tillit.

Vår visjon er ikke at folk skal være like, det er mangfoldet mellom forskjellige folk som skaper utvikling. Men store og voksende økonomiske ulikheter rammer dette mangfoldet på en nedbrytende måte, fordi økonomisk ulikhet tar styring på forholdet og tilliten mellom folk.

Vi blir mer opptatt av å bekjempe hverandre og ødsler kreftene på fordelingskonflikter i stedet for å møte felles utfordringer sammen.

I samfunn med små økonomiske forskjeller kan mennesker identifisere seg med hverandre. Innen slike rammer kan mangfoldet av egenskaper, interesser og innsats leve seg ut, med nyskaping og gradvise forbedringer som ett av resultatene.

Rikdom drypper ikke nedover

Piketty viser hvordan arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller sto sentralt i hele etterkrigstiden, hvor samfunnskreftene i nesten alle demokratiske land med markedsøkonomi ikke bare aksepterte, men aktivt arbeidet for progressiv skattlegging og små økonomiske forskjeller.

Rundt 1980 snudde denne utviklingen; eller riktigere, den ble snudd. Det høyreliberale skiftet innebar at politikken trakk seg tilbake. Mer ble overlatt til markedet, mer skulle privatiseres, det ble gitt store skattelettelser til dem med høyest inntekt og formue, og i mange land fikk man målrettede angrep på en viktig motkraft mot markedets frie krefter, nemlig fagbevegelsen.

Som resultat vokste de økonomiske ulikhetene raskt, og de er nå kommet dit at World Economic Forum setter ulikhet på toppen av sin liste over verdens utfordringer.

Piketty viser i sin bok at rikdom ikke drypper nedover, slik tilhengerne av reaganomics antok (og fortsetter å anta). Tvert imot hoper den seg opp hos et fåtall.

Økte økonomiske forskjeller fører heller ikke til lavere økonomiske forskjeller på lengre sikt, slik høyresiden nå argumenterer for også i norsk politikk. Da jeg for noen måneder siden besøkte Thomas Piketty i Paris, fulgte jeg opp med et besøk hos fagfolkene i OECDs nyeste avdeling, som arbeider med å forstå virkningen av økonomiske forskjeller. Denne uken har de lagt frem funn som viser at den økonomiske veksten hemmes i land der de økonomiske ulikhetene vokser.

Skatt bare en del av løsningen

Hva gjør man så mot forskjeller som øker? Er skattepolitikken svaret? Ja, men bare en del av det.

Skattesystemet bør være enkelt, effektivt, rettferdig og stimulere til arbeid og investeringer. Rettferdighet betyr at byrdene fordeles slik at de med sterkest skuldre bidrar mest.

Dette var retningen fra 2005-2013, skattenivået har vært stabilt, de med mest har betalt noe mer, og de med mindre har fått lettelser.

Men skattlegging kan ikke være den eneste strategien for å hindre at de økonomiske ulikhetene øker. Her i Norge har Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo påbegynt et forskningsprosjekt om hva som truer økonomisk likhet i det norske samfunnet. De viser at vi står overfor komplekse utfordringer som må møtes med tiltak på en bred front.

Piketty understreker selv at økonomisk teori alene ikke gir alle svarene på hva som bidrar til et samfunn med små forskjeller. Grunnleggende sett handler det om politikk. Sett i et norsk perspektiv erfarer vi at samfunn med høy grad av likhet etter skatt, gjerne er samfunn med høy grad av likhet før skatt. Derfor må vi utvide perspektivet til å omfatte lønnsdannelsen og organiseringen på arbeidsmarkedet.

Tariffavtaler løfter svake grupper

Tariffavtalene, som også er normgivende utenfor tariffsystemet, er en forutsetning for stor samordning av lønnsutviklingen. Disse avtalene danner samtidig grunnlag for at grupper som står svakt på arbeidsmarkedet løftes opp i takt med dem som har sterkere forhandlingsmakt.

Den politiske oppslutningen omkring velferdsstaten øker også når lønnsforskjellene før skatt er små.

I tillegg virker velferdsstatens støtteordninger tilbake på lønnsfordelingen, ved at den gir makt og derved høyere lønn til svake grupper i arbeidsmarkedet.

Det er også tre andre forhold ved Norge det er viktig å ha med seg i en debatt om hvordan vi skal motarbeide økonomisk ulikhet:

  • Arbeid til alle : Det er bare mulig å oppnå små forskjeller hvis store deler av befolkningen har inntektsgivende arbeid. Systematisk og varig innsats for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er helt grunnleggende.

  • Selvbestemmelse: Politikk som bidrar til jevnt fordelt valgfrihet er viktig. En god fellesskole, godt helsevesen og inkluderende arenaer for alle bidrar til at vi står friere til å bestemme hva slags liv vi vil leve, og motvirker sementering av skjevfordeling og klasseskiller. Regjeringens grep for økt innslag av kommersielle aktører i skole og helsevesenet kan lede til det motsatte, selv om det skjer i valgfrihetens navn.

  • Sosial kapital: Tillit er en fundamental verdi i samfunnet på så mange måter. Små økonomiske forskjeller trekkes frem av forskerne som en av de viktigste bidragene til at samfunnstilliten er høy i Norge, at vår sosiale kapital er sterk.

Små forskjeller gir tillit

En politikk for sterke fellesskap og små forskjeller, velferd gjennom spleiselag og en aktiv kunnskaps— og næringspolitikk er politisk riktig, samtidig som det er moderne og effektivt. Vi skal evne å holde ulikhetene små og mangfoldet rikt.

Et rikt land og en rik befolkning trekker til seg sterke markedskrefter. Vi må møte dem med en tydelig demokratisk kontroll, for å sikre en utvikling til det som er det beste for samfunnet og generasjonene etter oss.

Sterke krefter med svak kontroll fører til at forskjellene mellom folk, generasjoner og regioner vil øke.

Det er en utvikling vi ikke kan ta oss råd til. Thomas Pikettys bok gir en del av svaret på hvorfor det er viktig med politikk mot voksende forskjeller.

Les også:

Nyhetssak:

Alf Ole Ask kommenterer:

Axel West Pedersen:

Magne Mogstad: