Det er tre år siden Occupy Wall Street-bevegelsen bredte seg som en præriebrann over USA. Dette var den største massedemonstrasjonen fra amerikansk venstreside etter 11. september 2001. Da terroren rammet USA, forstummet kritikk og demonstrasjoner — for en tid.

Når Occupy-bevegelsen i løpet av få uker høsten 2011 klarte å sette de økende økonomiske forskjellene på dagsordenen i USA, så var det et sammenfall av tilfeldigheter. En ting var at okkupasjonene i seg selv var spektakulære. Det var bra bilder for TV. Det var, særlig i New York, en mild høst som gjorde at de holdt ut lenge. De klarte å formulere effektive politiske slagord, og sympatien økte da politiet i New York gikk løs på fredelige demonstranter på Brooklyn Bridge.

Ikke noe Tea Party

I motsetning til sin slektning på høyresiden - Tea Party-bevegelsen - kan likevel ikke okkupantene vise til at de har oppnådd synlig politisk makt. Tea Partys innflytelse ved en rekke nominasjoner i Det republikanske parti har vært betydelig. Den bidro også til å definere den politiske plattformen for presidentkandidat Mitt Romney. Tea Party-bevegelsen har til tider gjort dette partiets kandidater usalgbare til uavhengige velgere. Dermed har de ved enkelte avgjørende valg både lokalt og nasjonalt styrket demokratene, rett og slett fordi den demokratiske kandidaten for mange velgere fremsto som den minst uspiselige.

De mest synlige monumentene etter Occupy-bevegelsen er «camping forbudt»-skilter i sentrum av amerikanske byer.

Men hva slags politisk arv etterlater Occupy-bevegelsen seg?

Den kan i liten grad vise til at aksjonene førte til store endringer i form av nye reformer. Men den klarte å endre tonen i det offentlige ordskiftet i USA. Slagordet «Vi er de 99 prosentene» lever ennå.

Akademisk overbygning

Det var økonomen Joseph Stiglitz som i en artikkel i mai 2011 skrev om at 1 prosent av USAs befolkning hadde rundt 25 prosent av inntektene i landet. Den samme gruppen kontrollerer 40 prosent av verdiene. Det var mange som før Stiglitz hadde rettet søkelyset mot at forskjellene økte. Mange av de argumentene som Occupy-bevegelsen brakte til torgs, hadde ikke minst deler av amerikansk fagbevegelse fremført. Men uten at dette hadde satt dagsordenen eller preget debatten.

Ny tone

I en nasjon hvor man er stolt av at alle er sin egen lykkes smed, er det interessant at en bok klarte å sette økonomisk ulikhet på dagsordenen på en måte som fant gjenklang i hele den vestlige verden. Det faktum at økonomen Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre selger som Fifty Shades of Grey , er bare et eksempel på dette.

Den nye tonen i den politiske debatten var en underliggende årsak til at Mitt Romneys polering av egen image som den rike, vellykkede forretningsmannen ikke blendet velgere. Når han så gikk til angrep på dem som av en eller annen grunn fikk hjelp fra myndighetene for å klare seg, rett nok i et skjult opptak fra et lukket møte, ble han i mange kretser oppfattet som representanten for den ene prosenten.

Kaotisk og hodeløs

Occupy-bevegelsen var et mangehodet troll uten ledelse. Den avviste tilnærmelser fra fagbevegelsen. Den utviklet seg til endeløse seminarer for en salig blanding av alt fra hasjrøykende gråhårede hippier til sosialklienter og studenter med voksende studielån. Bevegelsens totale mangel på evne til å skape en organisasjon gjorde at det nå er nesten helt stille omkring den.

Denne sommeren og høsten har omtalen av Occupy-bevegelsen vært preget av referater fra domstolene. En rekke av aktivistene nektet å vedta forelegg de ble ilagt etter konfrontasjoner med politiet. Noen av dem er dømt til fengsel for vold mot tjenestemenn. Det har, for eksempel i New York, ført til at byen har fått politiske aktivister som nå er opptatt av soningsforholdene i fengslene. Det er en debatt som absolutt behøves og et sted der det er behov for reformer.

Occupy-bevegelsen har gitt aktivister på venstresiden tro på at den kan mobilisere igjen. Dette var den første betydelige massemønstringen til venstre i amerikansk politikk siden de store demonstrasjonene rundt årtusenskiftet.

Man så visse tendenser i høst, da noen hundre tusen demonstrerte i New Yorks gater for en mer klimavennlig verden. Men med FNs generalsekretær som togfører kan det neppe kalles et opprør fra folkedypet.