— Det er litt jåleri og status å være leder. For meg var det sjokkartet hvor mye det krevde å lede noen, sier Øystein Bonvik (43).
Tre ansatte gråt på allmøtet da Bonvik ble presentert som ny leder i kommunikasjonsfirmaet PR-operatørene han hadde startet tidligere.
Burde han ha tatt hintet allerede da, tenkte han senere. Men han holdt ut i lederstolen i tre og et halvt år.
Visjoner, ambisjoner og hardt arbeid skulle veie opp for bulldoserfremferden hans, mente han.
— Jeg ble litt satt ut da jeg så at noen gråt. Og det hadde ikke manglet på advarsler i forkant fra både kolleger og familie om at jeg ikke egnet meg som leder. Men da skulle jeg i hvert fall bevise at jeg klarte det, ved å være ekstra snill og veldig hardtarbeidende, sier Bonvik.
Resultatet ble at han slet seg ut på å prøve å spille rollen som en annen person i flere år. Det fungerte hverken for ham eller bedriften.
Bonvik jobber i dag som selvstendig kommunikasjonsrådgiver, forfatter, foredragsholder og BI-foreleser. Han er også tilknyttet First House som assosiert partner.
Bør være modig nok til å si nei
Bonvik mener det er for mange som vil bli ledere.
— Undersøkelser viser at opp mot tre av fire ønsker å bli ledere en gang i karrièren. Mange bør heller være modige nok til ikke å bli leder. Så kan vi heller støtte opp rundt de gode sjefene, som er genuint omsorgsfulle, og som er motivert for å gjøre rene lederoppgaver, sier Bonvik.
Les også:
Sjefene som elsker seg selv
Sjokkartet opplevelse
Han ønsket å bli leder for å leve ut visjonene om å få til noe som var større enn ham selv. Han hadde bare glemt at det måtte skje gjennom andre mennesker.
Kun et par uker inn i jobben skjønte han at lederjobb ikke var noe for ham. Når han ser tilbake, er det vanskelig å skjønne at han var så naiv.
Derfor har han brukt sine erfaringer som utgangspunkt i boken Frist meg ikke inn i ledelse . Da han feilet, fant han ingen «støttegruppe for mislykkede ledere», bare en masse litteratur på hvordan man kan lykkes.
— For meg var det sjokkartet hvor mye det krevde å lede noen . Jeg endte med bare å gjøre ting jeg ikke hadde lyst til, stort sett oppgaver knyttet til personalansvar, i stedet for å stake ut kursen, drive fagutvikling. Jeg syntes det var et mareritt å måtte gå inn i privatlivet til de ansatte, og jeg syntes at jeg fort ble dratt inn i grenselandet mellom jobb og privat, sier Bonvik.
Prøvde å være leder etter boken
Han leste seg opp på en haug med ledelsesbøker og prøvde å være skolebokleder, bare for å merke at hans egen personlighet sto i veien.
— Man snakker mye om «flinke piker». Men jeg var «flink gutt», som ville gjøre alt perfekt. Jeg er en typisk gründerpersonlighet med visjoner og skapertrang, men som også er ekstremt detaljfokusert. Jeg klarte hverken å delegere eller å prioritere hva som var viktigst, og jeg slet meg ut på å følge opp alt i hver minste detalj, sier Bonvik.
Åtte måneder inn i sjefsjobben innså han at han trengte opplæring, og meldte seg på et lederkurs.
Han trodde han endelig kunne lufte sine frustrasjoner med likesinnede over ansatte som ikke gjorde som de skulle og hvor forferdelig det var å være leder.
Men det viste seg at han var alene om lederpessimismen. Han simulerte jobbkrise og dro midt i kurset.
Les også:
Maks fem år i samme lederstilling
Var ikke seg selv på tre år
— Jeg trodde jeg kunne lese meg opp og lære lederfaget underveis. Men da må man være motivert til å endre seg, og da måtte jeg bli en helt annen person. Det ville jeg ikke. Jeg er for utålmodig til «alle skal med»-tankegangen. Jeg hater gruppearbeid, og jeg kan være brutalt direkte. Det var utrolig krevende å holde seg selv i sjakk i tre år.
- Hvordan kan man finne ut om man ikke passer som leder?
— Man må våge å føle på sin indre egoist. Vil du bruke karrièren din på å løfte frem andre, eller deg selv og egen karrière? Tilhører du de sistnevnte, er ikke ledelse noe for deg.
Trodde han hadde lært
Tre og et halvt år satt han i sjefsstolen, i to omganger til og med. For ikke lenge etter at han hadde sluttet, steppet han inn som vikar for den nye sjefen. For «denne gangen har jeg jo lært, nå skal jeg gjøre det annerledes», trodde han.
Men lite hadde forandret seg. Han kunne ikke, og ville ikke, forandre den han var. Etterhvert sluttet han helt i selskapet.
Løsningen ble å starte egen virksomhet, der han leder kun seg selv.
— Det største nederlaget nå kommer hvis jeg blir nødt til å ansette noen.
Les også:
Klarer seg fint uten sjefer
Derfor vil de likevel bli ledere
Disse tre BI-studentene utdanner seg innen ledelse og har alle lederambisjoner i arbeidslivet. Alle har allerede erfaring fra lederverv i studentforeninger.
Per Olav Myhre (24) Tar master i ledelse og organisasjonspsykologi, leder for næringslivsdagene og styremedlem i studentorganisasjonen på BI:
— Jeg har absolutt ambisjoner om lederjobb. Det er fordi jeg mener det er slik man får de mest komplekse utfordringene. Men skal jeg lede en virksomhet, skal jeg ta meg god tid og lære bransjen først. Så det haster ikke, men det hjelper absolutt hvis arbeidsgiver gir inntrykk av at det kan ligge lederansvar frem i tid. Jeg tror jeg passer til å være leder fordi jeg har evnen til å se helheten i problemstillinger, og at jeg liker å ta ansvar. De som bare ser på ledere som et glansbilde som medfører makt, penger og prestisje vil fort møte veggen og gjøre skade på ansatte og bedriften.
Ales Marie Villa (29) Tar bachelor i retail management, linjeansvarlig i studentorganisasjonen på BI:
— Ja, jeg vil bli leder. Jeg lærer allerede masse som linjeansvarlig i ledelsen for studentorganisasjonen her. Jeg har også ledererfaring fra arbeidslivet mellom studiene. Det er viktig at man er endringsvillig hvis man skal passe som leder, og få god oversikt over menneskene man skal jobbe med, og være en god lytter. Jeg tror lederskap er glorifisert for mange, men det handler om å jobbe tett på mennesker. Jeg prøver hele tiden å reflektere over stryker og svakheter ved det jeg gjør. Praksis er viktig - jeg vil heller klatre innad i en bedrift enn å ta ansvar for tidlig.
Espen Haugen (23) Tar bachelor i medieutvikling og journalistikk, leder i studentorganisasjonen på BI:
— Ja, jeg har lederambisjoner, fordi jeg synes det er morsomt og spennende å kunne oppnå resultater gjennom å engasjere mennesker. Jeg føler at jeg er en god menneskekjenner som ser hvordan folk er forskjellige. Det er viktig å være engasjerende og motiverende for å få medarbeiderne til å gjøre den jobben man vil de skal gjøre. Kommunikasjon er utrolig viktig, og å kunne se mennesker og vite hva som engasjerer og motiverer dem. Som leder bør man ha god selvinnsikt, vite om sine styrker og svakheter og erkjenne at man ikke er best i alt. Man skal bygge resultater gjennom menneskene rundt.