Jeg har vært en heldig gutt. Jeg kunne begynne med «gutt». Vi menn nyter alle slags privilegier, mange av dem ganske subtile nå om dagen, men like fullt vel verd å ha. Jeg er hvit. Jeg har tatt eksamen ved Oxford, og jeg er sønn av Oxbridge-akademikere. Alt dette er noe jeg har til felles med min spaltist-kollega Simon Kuper, som nylig innrømmet at han følte han ikke hadde fortjent sitt ståsted «lavere nede i det etablerte samfunn».Jeg føler meg ikke i stand til å kommentere dette objektivt, selv om vi kunne spørre en annen kollega, Gillian Tett. Hun er kvinne – og i en spesielt vrien knipe – hun ble ikke utdannet ved Oxford, men ved Cambridge. Det er virkelig mangfold.

Alle disse tilfeldighetene omkring fødselen er viktige. Men det finnes en som er enda viktigere: statsborgerskap. Gillian, Simon og jeg er alle britiske statsborgere. Økonomisk sett er dette et større privilegium enn alle de andre tilsammen.

Svært skjev fordeling

Se for deg at alle mennesker i verden stilte seg opp, fra de fattigste til de rikeste, der hver enkelt står ved siden av en stabel med penger som representerer hans eller hennes årlige inntekt. Verden er et sted med veldig skjev fordeling. De som hører til den ene prosenten på toppen har enormt mye mer enn tilsvarende prosent på bunnen. Du behøver rundt 35.000 dollar etter skatt for å være en av de 70 millioner rikeste i verden. Hvis dette synes lite, tilsvarer det 140.000 dollar etter skatt for en familie på fire – og det er også rundt 100 ganger mer enn verdens fattigste innbyggere har.

Det som avgjør hvem som befinner seg i den rikeste enden av denne kurven er, for det meste, om du bor i et velstående land. Branko Milanovic, gjesteprofessor ved City University i New York og forfatter av boken The Haves and the Have-Not s regner med at rundt 80 prosent av ulikheten i verden er resultat av forskjellene mellom rike land og fattige land. Bare 20 prosent skyldes ulikhet mellom rike og fattige innenfor de enkelte land. Dette med Oxford spiller en rolle, naturligvis. Men det som betyr mye mer er at jeg ble født i England og ikke Bangladesh eller Uganda. (Bare for å gjøre ting enda mer komplisert, Simon Kuper ble født i Uganda. Han omtaler seg gjerne som en «standard-mann», men hans liv lar seg ikke kategorisere.)

Les også:

Sammenlignet med 19. århundre

Dette kan virke innlysende, men blir ofte ignorert i samtalene vi har om ulikhet. Og ting pleide å være annerledes. I 1820 hadde Storbritannia rundt tre ganger så høy inntekt pr. innbygger som Kina og India og kanskje fire ganger høyere enn de fattigste landene. Gapet mellom rike land og resten har vokst siden. I dag har USA rundt fire ganger høyere inntekt pr. innbygger enn Kina, 10 ganger høyere enn India og 50 ganger høyere enn de fattigste landene. (Disse skillene kunne se enda høyere ut, hvis vi lot være å justere for lavere priser i Kina og India). Å være borger av USA, EU eller Japan er et ekstraordinært økonomisk privilegium, på en skala som er dramatisk forskjellig fra det 19. århundre.

Privilegium på den tiden handlet mer om klasse enn nasjonalitet. Se på verden tidlig i det 19. århundre slik Jane Austen skildrer den i Pride and Prejudice . Elizabeth Bennets økonomiske fremtid avhenger helt og holdent av hennes sosiale stilling, og dermed av hvem hun gifter seg med. Elizabeths familieinntekt er 430 pund pr. hode. Hun kan øke den til det tidobbelte ved å gifte seg med Mr. Darcy og snappe opp halvparten av hans inntekt på 10.000 pund i året. (Denne inntekten plasserte for øvrig Mr. Darcy blant de 0,1 prosent som tjente mest. Men hvis hennes far dør før hun gifter seg, kan Elizabeth ende opp med 40 pund i året, noe som like fullt er dobbelt så mye som gjennomsnittsinntekten i England).

Milanovic viser at når vi legger inn data fra 2004, krymper alle gap dramatisk. Mr. Darcys inntekt som en av de øverste 0,1 prosentene er da 400.000 pund, reserveinntekten Elizabeth Bennet kan falle tilbake på er 23.000 pund i året. Ekteskap i begynnelsen av det 19. århundre ville ha øket hennes inntekt mer enn 100 ganger. Nå i begynnelsen av det 21. århundre har forholdet krympet til 17 ganger.

Les også:

Nasjonalstaten er basis

Tingenes tilstand her er forunderlig. Klasse betyr mye mindre enn det pleide å gjøre i det 19. århundre. Statsborgerskap betyr mye mer. Likevel, når vi bekymrer oss om ulikheter, er det ikke statsborgerskap som opptar oss. Thomas Pikettys berømte bok Kapitalen i det 21. århundre spiller bevisst på Karl Marx. Klikk over til «Top Incomes Database», en vidunderlig ressurs produsert av Piketty, Tony Atkinson og andre, og du må spesifisere hvilket land du ønsker å analysere. Hele prosjektet aksepterer nasjonalstaten som basis for analysen.

Uansett, mange ønsker å begrense migrasjonen – den aller enkleste måten fattige folk kan bedre sine livsbetingelser på – og se på veksten i India og Kina, ikke som et dramatisk fremskritt mot å redusere både fattigdom og global ulikhet, men som en dyster utvikling.

Det ville være urettferdig å si at Thomas Piketty og Simon Kuper har oversett poenget. Ulikhet i hjemlandet har faktisk betydning. Den er vesentlig fordi vi har politiske institusjoner som skal være i stand til å ta tak i den. Denne ulikheten har betydning fordi den er synlig fra dag til dag, og fordi ulikhetene i enkelte land har begynt å øke igjen, på samme tid som den globale ulikheten har begynt å minske.

Men når jeg krysser av på min egen privilegie-liste, skal jeg ikke glemme det største av dem: Passet mitt.

Les også: