Noen ganger kan det komme virkelig gode ideer ut av et møte med de mest usannsynlige samtalepartnere. Hver uke får jeg diverse invitasjoner til å ta en kopp kaffe sammen med folk jeg ikke kjenner i det hele tatt. Lesere sender meg e-post for å si at de kommer innom London på tjenestereise, og at de gjerne ville besøke meg i redaksjonen i Financial Times.Andre tar kontakt for å legge ut om bøker de har skrevet eller firmaer de er i ferd med å opprette. Studenter ber om et møte med tanke på å få litt gratis hjelp med oppgaven de sliter med. Og så er det de feilinformerte, overoptimistiske jyplingene i 20-årsalderen som ber om kaffe og råd fra meg om hvordan de kan komme seg inn i journalistikken.
Millioner meningsløse kaffekopper
Du behøver ikke være journalist for å bli overøst med invitasjoner på denne måten. Hvem som helst kan finne en annen persons e-post, og alle kan foreslå å ta en kaffe. Når som helst i løpet av en kontordag blir det drukket millioner av for det meste meningsløse kaffekopper, idet skarer av personer uten noe spesielt å gjøre, som forretningsreisende og studenter, fyller opp sine egne agendaer ved å trenge seg inn i timeplanen til folk de ikke kjenner.
For min del er det ikke noe åpenbart nyttig som kan komme ut av en slik samtale. Jeg har ikke noen jobber å dele ut, og jeg har ikke noe særlig mer spennende å si til lesere enn: «Hei, har du lyst til å se kantinen vår?» Jeg har ingen planer om å skrive om nye bøker eller bedrifter, og jeg er ikke spesielt flink til å hjelpe studenter med oppgavene deres.
Innfallsmetoden
Så hvordan burde jeg håndtere disse forespørslene? Å svare tvert nei til alle er både ondt og brutalt. Å si ja føles som en lett og behagelig løsning med en gang, men når dagen kommer, forbanner du deg selv for å ha gått med på møtet i et svakt øyeblikk. Dermed gjenstår muligheten å droppe å svare, som er den letteste – og mest uforskammede – utveien. Min strategi er at jeg ikke har noen strategi. Hvordan jeg svarer, eller lar være å svare, avhenger helt av humøret mitt på det tidspunkt e-posten kommer inn. De eneste jeg nesten alltid går med på å møte er journalistspirer som enten er venner av mine barn eller barn av mine venner. Dette er naturligvis nepotisme. Men det er også del av menneskenaturen.
En vitenskapelig metode
I forrige uke prøvde jeg ut en bedre metode for å begrense tiden du bruker på fremmede, som er anbefalt av Debbie Horovitch, ekspert på sosiale medier. Hun lar alle som kontakter henne fylle ut et skjema, der de skisserer spørsmålene de vil ha svar på. Dette hjelper henne med å luke ut de aller verste tidssløserne og avgjøre hvem som er verd å møte.
Det fine med dette systemet, er at det tvinger andre til å gjøre hjemmeleksen. Det gir deg et vitenskapelig grunnlag for å si ja eller nei. Det er mer høflig og rettferdig enn ikke å svare i det hele tatt.
Teknikken har gjort slikt inntrykk på Dorie Clark ved det amerikanske Duke University at hun har tatt den i bruk selv og skrevet et blogginnlegg om den for Harvard Business Review under overskriften «Hindre folk i å kaste bort tiden din!» Metoden er fantastisk, sier hun, for når du sender folk et skjema, hører du som oftest aldri fra dem igjen.
Minst to ulemper
Men det er en hake ved dette. Alle som mottar et slikt formular vil med sikkerhet tenke at du er en pompøs, selvhøytidelig pedant – som antagelig er hovedgrunnen til at de fleste skygger unna. Den andre haken er enda større. Jeg tviler på om disse søknadsskjemaene kan luke ut dem som virkelig vil kaste bort tiden din. Det finnes en begredelig naturlov som sier at de som er mest ivrig på å møte deg – og de vil definitivt sørge for å fylle ut formularet nøye – er de samme folkene som du selv er minst ivrig etter å bruke tid på.
Derfor har jeg kommet frem til et bedre system. Det går ut på å avtale ett kort møte hver uke med en ukjent person, tilfeldig utvalgt, men antagelig den som skrev den e-posten jeg liker best. Når jeg tenker etter, blir kanskje den kaffen dette resulterer i ikke så meningsløs likevel. For det første vet du aldri på forhånd hvilke kaffemøter som vil vise seg å være nyttige og hvilke som ikke gjør det. Jeg har ofte fått virkelig gode ideer fra møter med noen av de mest tvilsomme samtalepartnere. For det andre, møter med unge mennesker som ønsker å bli journalister er nesten alltid nyttigere for meg enn for dem. De minner meg om at jeg må fortsette å være på hugget og være evig takknemlig for at jeg er i femtiårene, og ikke i begynnelsen av tyveårene.
Lære av kokkene
Og best av alt, nå oppdager jeg at det nok slett ikke er så meningsløst å møte lesere. I virkeligheten er det vitenskapelig bevist at det er stikk motsatt. I forrige uke leste jeg om en interessant undersøkelse som viste at kokker lager bedre mat når de ser hvem som skal spise den. Hvis kokkene som var med i eksperimentet fikk se sine kunder, resulterte det i matretter som folk mente smakte 10 prosent bedre.
Det samme kan gjelde for skribenter. Hvis du synes at denne spalten kunne vært 10 prosent smartere, morsommere og mer interessant, så vet du hva som er årsaken: Det faktum at jeg ikke forrige uke ikke drakk kaffe med noen ukjente i det hele tatt.
Les også:
I sikkerhetens onde sirkel
Les også: