Norsk økonomi står overfor en omstilling hvor oljeselskapene og leverandørindustrien vil redusere sin aktivitet. Flere må finne jobb i andre næringer som ofte møter tøffere konkurranse fra utlandet.

Derfor blir årets lønnsoppgjør viktigere enn på lenge, både direkte og som veiviser for utviklingen i årene som ligger foran oss. Ikke minst blir det viktig hvordan den største arbeidstagerorganisasjonen, LO, opptrer.

Den første prøven er passert med gode stilkarakterer.

LOs representantskap vedtok tirsdag en uttalelse som slår fast at grunnlaget for høyere lønnsvekst i Norge enn i andre land ("særnorsk reallønnsvekst") er svekket. Lønnstilleggene må bli moderate.

Lederen for Fellesforbundet Arve Bakke er mer konkret i ordbruken:

– Jeg har null problem med å gå tilbake til medlemmene med et nulloppgjør, sier Bakke i et intervju med Aftenposten. Bakkes syn og ordbruk er ekstra viktig Fellesforbundet forhandler først og setter tonen for hele lønnsoppgjøret.

PRISVERDIG SOM DETTE ER, kan Bakkes uttalelse skape inntrykk av et større måtehold enn hva tilfellet egentlig er.

Det Bakke viser til er det generelle tillegget i privat sektor fra 1. april – som altså kan bli null.

Men årslønnen – som er den felles målestokken i norske lønnsoppgjør – vil for de fleste temmelig sikkert stige med over to prosent, kanskje nærmere tre fra 2014 til 2015. I tillegg til sentrale tillegg kommer lokale tillegg. Bakke peker dessuten på at LO vil kreve egne tillegg til dem ligger lavt i lønn og ikke drar fordel av lokal forhandlingsrett.

Dessuten stiger årslønnen på grunn av overheng fra i fjor. Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene anslo i sin foreløpige rapport som ble offentliggjort mandag, at årslønnen i 2015 vil øke med en drøy prosent på grunn av tillegg som ble gitt utover i året i fjor.

"Nulloppgjør" vil derfor gå sammen med en årslønnsvekst som høyst sannsynlig vil forbli høyere enn i våre konkurrentland. LO anslår selv at lønnsveksten hos våre handelspartnere vil fortsette å ligge rundt to prosent.

LOs ledelse skal likevel ha ros for å bidra til å dempe forventningene hos egne medlemmer. Det er da også rasjonelt for en organisasjon som favner så vidt. LOs ledelse kan ikke som ledere for små fagforeninger håpe på at høye tillegg til medlemmene ikke vil ha virkning for bedriftens økonomiske helse og jobbsikkerheten.

DET SENTRALE NÅ er å lette omstillingen i norsk arbeidsliv. Bedriftenes evne til å konkurrere med utenlandske bedrifter både ute og på det norske markedet må bedres, ikke minst kostnadsmessig. Det må oppnås uten å gå veien om merkbart høyere arbeidsledighet. LO bringer oss et skritt på veien.

Men når vi sannsynligvis vil oppleve en forbedring i konkurranseevnen overfor utlandet i år er årsaken, som i fjor, fallet i kronekursen.

Det er naturlig at kronekursen faller når oljeprisen halveres. Men vi vet ikke hvor varig denne effekten er. Kursen på norske kroner kan raskt bli styrket igjen hvis utenlandske investorer i en urolig tid vil flytte pengene sine vekk fra land hvor de økonomiske utsiktene er svakere og rentene lavere enn i Norge.

Ansvaret som må legges på partene i arbeidslivet, kan raskt bli vesentlig større i årene som ligger foran oss.