Øystein Olsens årstale i går kveld vil bli husket. Fire år etter at han fikk smekk over fingrene fra daværende statsminister Jens Stoltenberg for å blande seg opp i budsjettpolitikken, trår han til igjen — med langt større kraft.

Nå dreier seg ikke bare om avkastningen på Oljefondet, som etter handlingsregelen skal overføres til statsbudsjettet, blir på fire eller tre prosent.

Det nye er at Olsen tydeliggjør hvordan størrelsen på Oljefondet og rommet for pengebruk over statsbudsjettet skvises av det dramatiske fallet i oljeprisen.

Her går det unna. I 2012 ble Oljefondet tilført nær 400 milliarder kroner i friske oljepenger. I 2014 ble det omtrent 300 milliarder. I 2015 kan det blir nærmere null.

Alt er likevel ikke svart. Olsen har to budskap.

Den gode nyheten

Norge har innrettet seg mye mer fornuftig enn Russland eller mange oljestater i Midtøsten som har brukt alle oljeinntektene hvert år. Fallende oljepriser etterlater ikke et gapende hull i på det norske statsbudsjettet.

I Norge har «bare» 12-13 prosent av statens utgifter vært dekket ved overføringer fra Oljefondet.

Når statens oljeinntekter stuper går det i første omgang desidert mest utover Oljefondet.

Den dårlige nyheten

For norske politikere og finansministeren spesielt står vi likevel ved et historisk vendepunkt. De endrede utsiktene Oljefondet nå opplever, vil gradvis slå ut på statsbudsjettet - hvis regjering og storting da ikke begynner å spise av selve fondskapitalen.

De siste femten årene har bruken av oljepenger - altså overføringene fra Oljefondet til statsbudsjettet - økt kraftig, raskere enn veksten i økonomien. Økningen har ikke minst vært sterk de to siste årene.

Det har vært et eventyr som har fjernet ordet budsjettinnstramninger fra det norske språk. Det er disse pengene som har gitt regjeringer av vekslende partifarge mulighet for å lansere stadig nye populære og kostbare reformer uten å kutte andre steder.

Drømmen som brast

Alle har visst at denne drømmeverden, med et økende oljefond og økte overføringer til statsbudsjettet en dag ville ta slutt.

I Nasjonalbudsjettet sist høst tidfestet finansminister Siv Jensen vendepunktet til 2025. Da ville størrelsen på overføringene til statsbudsjettet nå en historisk topp (svarende til drøye 9 prosent BNP for Fastlands Norge, mot snaue 6 prosent i 2014.)

Hun var også tydelig om konsekvensene:

«Når toppen er passert, innebærer det en finanspolitikk som (.....) vil virke innstrammende på etterspørselen etter varer og tjenester gjennom mange tiår».

Med andre ord: Da starter de evige innstramminger tid, med upopulære budsjettkutt - eller skatteøkninger - for å skape rom for utgifter som ikke kan eller bør unngås, ikke minst pensjoner.

Olsens budskap er at fremtiden alt er her - med akkurat så dramatiske konsekvenser som Siv Jensen selv har beskrevet.