Natt til 25. april 2004 kjører Rosy Canale langs strandpromenaden i Reggio Calabria som ligger helt på tåspissen av den italienske støvelen. Det rødbrune lange håret blafrer i vinden fra det åpne bilvinduet. På den andre siden av Messina-stredet ligger Sicilia som en stor mørk skygge med en rad blinkende lys. På passasjersetet ligger telefonen og 9000 euro i kontanter. Klokken er 04:30. Den 32 år gamle nattklubbeieren tar et langt drag av sigaretten, før hun kaster sneipen ut vinduet. Hun svinger inn foran togstasjonen der det står en sigarettautomat.

Klakkingen fra hælene lyder som et ekko i den folketomme gaten. Hun plukker opp en ny sigarettpakke. Da får hun øye på en motorsykkel på hjørnet. På den sitter to svartkledde menn med heldekkende motorsykkelhjelmer, slik mafiaens drapsmenn ofte bruker.

Canale begynner å løpe mot bilen. Hun hører et brøl fra motorsykkelen. Hun kaster seg i bilen og tråkker gassen i bånn. I speilet ser hun at motorsykkelen kommer opp på siden av henne. Hun kikker ut. Da ser hun rett inn i en pistolmunning.

Nattklubbeieren hadde lagt seg ut med ’Ndrangheta. Slikt skjer ikke ustraffet.

Rikest og mektigst

’Ndranghetaen er i dag Europas rikeste, mektigste og farligste mafia. Anslagene over hvor mye den omsetter for årlig, varier fra 35 til 46 milliarder euro, noe som tilsvarer 2 til 3 prosent av Italias brutto nasjonalprodukt (BNP).

– ’Ndrangheta er så sterk fordi den er ekstremt rik. Den har fått nærmest monopol på kokain i Europa, rundt 80 prosent av leveransene, forteller statsadvokat Nicola Gratteri.

Det samme bekreftes i en rapport fra Europol, EUs organisasjon for politisamarbeid. Der heter det at mafiaen har fått en slik ”dominerende posisjon i det europeiske kokainmarkedet fordi den har svært gode forbindelser til de søramerikanske kartellene”.

’Ndrangheta er ikke lenger bare et fenomen i Sør-Italia. Mafiaens klør strekker seg stadig lenger ut i Europa. Ifølge Europol har den fått solid fotfeste i Tyskland, Spania, Frankrike, Belgia, Nederland, Sveits og en rekke østeuropeiske land. I tillegg har den sterke organisasjoner i Canada, USA, Colombia og Australia.

”’Ndrangheta er blant de rikeste og mektigste organiserte kriminelle gruppene i verden. Den er én av de verste truslene fra en organisert kriminell gruppe på globalt nivå”, fremholder Europol.

– Selv om ’Ndranghetaen opererer verden over, blir alle viktige avgjørelser tatt her i Calabria, forteller Gratteri.

Kokain på dansegulvet

Rosy Canale er født og oppvokst i Reggio Calabria. Rundt tusenårsskiftet starter hun en sandwichbar. Etter hvert bygger hun den om til en nattklubb: Malaluna. Hit kommer alle som betyr noe: viktige politikere, advokater, rike forretningsmenn. Hun blir byens nattklubbdronning.

En kveld oppdager hun at en mann deler ut små sammenkrøllede kuler av aluminiumsfolie på dansegulvet. Han selger kokain. Canale får vaktene til å kaste ham ut.

Kvelden etter kommer en stamgjest i en elegant dress bort til henne.

– La nå denne fattige karen få lov til å holde på; han gjør bare jobben sin.

Like etter er pusheren tilbake. Canale hiver ham ut.

Noen dager senere kommer to kraftige menn. De drar henne med inn på kjøkkenet.

– Hvis du ikke gir deg, vil du angre. Du vil få bitre overraskelser, skriker de.

Det er starten på flere måneder med terrorisering. Låsen på inngangsdøren blir limt igjen. Bilen hennes blir stukket i brann. Bråkmakere begynner å slåss på dansegulvet. En kveld kommer ingen av de ansatte på jobb; de er blitt truet. En morgen finner hun en halshugget høne utenfor inngangsdøren.

LES OGSÅ:

Mafiaens hovedstad

Den mektigste klanen i ’Ndrangheta holder til i San Luca. Sammen med Plati og Africo er San Luca ett av de tre hjørnene i det såkalte kokaintriangelet. San Luca omtales som ’Ndrangheta-mafiaens helligste moder – ”La Mamma Santissima”. Hvis man kan si at mafiaen har en hovedstad, så er det her.

San Luca ligger i skråningen ved foten av Aspromonte-fjellet. Lite minner om at denne landsbyen med drøyt 4000 innbyggere huser noen av Italias rikeste menn. Oppover den hullete veien ligger det hauger med søppel. Mange av husene er falleferdige. Fra samtlige hus stikker det armeringsjern opp fra taket. Klaser med strømkabler henger over de mørke, trange gatene.

Her er ingen tagging på veggene, men det er kulehull over alt: på trafikkskilt, skiltet til postkontoret. Søppelcontainerne i metall ser ut som dørslag.

Carabinieri, det italienske militærpolitiet, sitter sammenklemt i en knøttliten og sliten politistasjon. En ny ble vedtatt bygget i 1985. Fortsatt er ikke grunnmuren ferdig. Myndighetene har gitt opp etter årevis med trusler og terrorisering. Carabinieri-ledelsen i regionen forteller at ingen ønsker å jobbe her. For noen år siden ble sjefen for denne stasjonen likvidert like nede i gaten.

«Alle er mafia»

Ifølge et tidligere medlem av ’Ndrangheta – Francesco Fonti – som ble et viktig vitne for påtalemyndigheten, er ”nærmest alle mennene i denne landsbyen medlem av ’Ndrangheta”. Kvinnene går i svarte klær. Knapt noen vil snakke med Aftenposten. Alle kikker stygt på meg.

På toppen av byen ligger kirken. Der er det gudstjeneste.

– Vi takker Gud for freden her, sier presten så det gjaller fra de sprukne høyttalerne som henger på utsiden av kirken.

Inntil nylig lå likene strødd i gatene. Årsaken var en krig mellom to rivaliserende klaner: mafiafamiliene Strangio og Nirta på den ene siden, Pelle— og Vottari-klanen på den andre.– Jeg vil ikke anbefale noen å oppleve noe slikt. Det er forferdelig når familiene her dreper hverandre, sier fader Pino Strangio som er født og oppvokst i San Luca.

– Hvordan ser du på døden og lidelsen som mafiaen påfører andre?

– Jeg kan ikke fordømme mafiamedlemmer og skyve dem til siden. Vi må ønske dem velkommen, starte en dialog for å få dem til å forstå at livet er vakkert.

Han har på seg en hvit prestekjortel. I en snor henger brillene ned over den store magen. Presten understreker at innbyggerne i San Luca er gode mennesker.

– Når carabinieri blir forflyttet til et annet sted, får de vondt i hjertet fordi de har hatt det så bra her.

Rett ved kirken ligger baren. På utsiden henger et reklameskilt fra 1950-tallet for Peroni-øl. Innsiden ser ut som en italiensk bar fra et halvt århundre siden. Alt er brungult og støvete. På glasshyllene bak disken står gamle, støvete spritflasker, noen vinflasker og grappa. Helt oppunder taket står 15–16 flasker champagne, Dom Pérignon 1996. De er støvfrie.På veggen henger et stort bilde av erkeengelen Mikael, ’Ndranghetaens skytshelgen. Når nye medlemmer innvies, holder de et bilde av erkeengelen i hånden. De sverger evig troskap mens bildet brenner.

– Her er det ikke noe mer mafia enn andre steder. Vi er bare gjetere og skogsarbeidere, sier bareieren Sebastiano Nirta og snøfter iltert for å vise at jeg bør komme meg ut av baren.

San Luca fortsatt hovedstad

Historieprofessor Enzo Ciconte forteller at ’Ndranghetaens tentakler har strukket seg til alle verdenshjørner fordi det fattige Calabria alltid har hatt stor utvandring. I 2007 spredte mafiakrigen i denne landsbyen seg til Tyskland. Seks personer ble slaktet ned i en skur av 70 kuler utenfor en pizzeria i Duisburg.

– Det var en kamp om hvem som skal ha makten i San Luca, noe som igjen betyr at man får stor innflytelse over et verdensomspennende imperium, fremholder Ciconte.

Ifølge Tysklands kriminalpoliti (BKA) har ’Ndrangheta etablert organisasjoner som er «dypt rotfestet» i Tyskland. Den har investert enorme summer i landet. Bare Nirta-familien fra San Luca eier 55 restauranter i landet.

– De er søkkrike, men de investerer minimalt i Calabria. Her bor de i fattigslige hus og reiser på andre klasse på toget for å unngå oppmerksomhet, forteller Ciconte.

I Europa er mafiaens penger sikre. Italia har Pio La Torre-loven som innebærer at staten kan konfiskere mafiamedlemmers verdier.

– Europa skjønner ikke hvilken trussel ’Ndrangheta representerer, hevder professoren.

Han mener at Europa gjør samme feil som Italia på 1960— og 70-tallet.

– Vi trodde at mafiaen var et begrenset problem i sør. Derfor tok vi ikke opp kampen. I dag betaler vi prisen.

Resultatet er at mafiaen har fått slå enda dypere røtter i Italia. Det fikk Rosy Canale erfare da hun forsøkte å stoppe mafiaens kokainsalg på nattklubben sin.

Forsøker å flykte

Denne aprilnatten i 2004 forsøker hun å kjøre fra motorsykkelen med de to mennene i svart. Motorsykkelen kommer opp på siden av henne. Hun får se at han som sitter bakpå, har en pistol rettet mot henne. Hun svinger mot motorsykkelen. Den velter, men Canale kræsjer inn i en parkert bil.

Mennene er raskt over henne, river opp døren og drar henne ut etter håret. De 9000 euroene, som er kveldens omsetning på nattklubben, bryr de seg ikke om.

De slår henne med pistolskjeftet, sparker. De brekker fingrene hennes, håndleddet, armene, flere ribben, kravebenet, hoften på tre steder, bena. Det siste hun kjenner er noe varmt i munnen. Blod. Og små steiner. Tennene. Så blir alt svart.

Canale blir reddet fordi politiet tilfeldigvis kommer forbi. Hun blir sendt med ambulansehelikopter til Napoli og videre til Roma. Først åtte måneder og mange operasjoner senere skrives hun ut. Da startet flere år med opptrening. Hun må lære å snakke igjen, lære å gå igjen.

18. mai i fjor, da Canale fyller 40 år, tror hun at hun er ferdig med mafiaen. Familien bor nå i Roma. Da moren Lidia Canale åpner ytterdøren for å gå ut på formiddagen, finner hun en pakke på trammen. Det er et avrevet kaninhode. Mafiaen har ikke glemt henne.

– Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Jeg flyktet med datteren min til USA, forteller hun.

Hun har fortsatt store smerter. Hun halter og har mistet følelsen i deler av ansiktet. Når hun spiser, kjenner hun ikke maten. Derfor har hun lært seg å tygge 20 ganger på hver bit. Piano kan hun ikke spille lenger fordi fingrene er ødelagt.

Hun vil ikke si hvilke mafiaklan som sto bak angrepet. 41-åringen har aldri fortalt det til politiet.

– Jeg har en datter; jeg er ingen helt. Det ville ha vært det samme som å skrive under på min egen dødsattest.

Twitter: @pkaale