«Statistisk sett» er en fast spalte i Aftenpostens økonomimagasin.

Mandag starter vårens lønnsoppgjør, og i god norsk tradisjon starter industrien. Bedrifter og ansatte som konkurrerer med utlandet skal ideelt sett forhandle seg frem til lønnstillegg som sikrer industribedriftenes videre liv.

Prisveksten i løpet av året bestemmer hvor mye ekstra i varekurven de fremforhandlede lønnstilleggene gir. Lønnsoppgjørenes fasit blir dermed veksten i reallønnen, definert som årets lønnsvekst i kroner og øre minus prisveksten.

Hvis en ser på de siste 35–40 årene, går det nesten an å dele dem i 19 magre og 18 fete år.

Over en så lang periode som 19 år fra 1976 til 1995 er samlet vekst i reallønnen bare 10 prosent, eller 0,5 prosent i årlig, magert gjennomsnitt. Ikke ett eneste år fra 1976 til 1995 var reallønnsveksten over 2 prosent, og i fem av disse årene gikk reallønnen ned.

— Behov for justeringer

Forsker i Statistisk sentralbyrå og leder i Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) Ådne Cappelen har fulgt med på dette lenge.

— Lønnsnivået var blitt høyt i forhold til hvor effektive vi var. Det var store underskudd i utenriksøkonomien. Dermed var det behov for justeringer. Vi fikk pris- og lønnsstopp i 1979, og mange svekkelser av kronekursen utover på 1980-tallet. Sammen med stigende ledighet til et rekordhøyt nivå tidlig på 1990 tallet, ga dette en langvarig lav vekst i reallønnen, sier han.

De 18 fete årene etter 1995 er en sterk kontrast de 19 magre. Over årene 1995–2013 økte reallønnen med drøyt 58 prosent. Med andre ord: Over omtrent like mange år økte reallønnen og kjøpekraften seks ganger mer.

I årene 1995–2013 var den årlige veksten i reallønnen 2 prosent eller høyere i 13 av årene.

- Fått bra betalt

— Ledigheten falt til et mer normalt nivå og kronekursen har gjennomgående styrket seg og gitt lav prisvekst. I tillegg har Norge fått bra betalt for det vi har solgt til utlandet, samtidig som Kina har gitt billig import. Summen av alt dette er blitt høy vekst i reallønnen lenge, sier Cappelen.

Han oppsummerer:

— Høy lønn er et gode hvis det samtidig er lav ledighet, høy sysselsetting, balanse i utenriksøkonomien og balanse i de offentlige budsjettene. Hvis høy lønn derimot går sammen med ubalanser i økonomien, vil det før eller siden komme korreksjoner, for eksempel gjennom lønnsveksten, kronekursen eller statsbudsjettet, sier han.

Han synes det er vanskelig å si hvor vi er nå i forkant av lønnsoppgjøret 2014. — Lønningene er mye høyere enn hos handelspartnerne. Men samtidig er ledigheten lav, og det er store overskudd i statsbudsjettet og utenriksøkonomien. Bekymringen kan likevel være knyttet til omstillingsevnen hvis etterspørselen fra oljesektoren faller, sier han.