Likestillingslandet Norge er blitt likestillingssinke

Statoil-boller og hjelp i hjemmet får hverdagen til å gå rundt for Telenor-topp Berit Svendsen.

— Det går an å ha et familieliv og også være toppsjef. Man må bare organisere livet litt annerledes, sier hun.

Svendsen er sjef for 4000 ansatte i Telenor Norge og har en rekke styreverv.

- Vi må bare erkjenne at vi ikke har klart å få frem nok kvinnelige toppledere i næringslivet. Utviklingen har nærmest stått stille, sier hun.

Svendsen har skrevet etterordet i boken SHEconomy som kommer ut denne uken. Ett av bokens sentrale poenger er at behovet for bedre kjønnsbalanse ikke handler om likestilling i seg selv, men snarere om å utnytte hele talentmassen fullt ut og forstå markedene bedriftene opererer i.

— Kvinner rår over 70–80 prosent av husholdningenes innkjøp og er en dårlig utnyttet ressurs som ledertalenter. Bedrifter som ikke forstår dette, går glipp av en gyllen mulighet, sier en av forfatterne, økonom og foreleser Benja Stig Fagerland.

Sammen med Forsvaret er næringslivet den største likestillingssinken når det gjelder kvinner i topplederstillinger (se graf lenger ned i saken).

I politikken er over 41 prosent av topplederne kvinner, mens det i næringslivet bare er 13 prosent.

— Norge blir sett på som likestillingens høyborg og er kjent verden rundt for kvoteringsloven, men faktum er at den ikke har gitt de store smitteeffektene vi skulle ønske. Folk i utlandet får nærmest hjertestans når de ser hvor få kvinnelige ledere vi har, sier Fagerland.

- Paradoks at næringslivet henger etter

Norge ender på 50. plass i en fersk undersøkelse av kjønnsbalansen blant ledere på alle nivåer i offentlig og privat sektor, utført av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Dette er bak land som USA, Island, Australia, Sverige, Canada og Storbritannia.

Oslo Børs er et eksempel på at Norge heller ikke er et foregangsland når det gjelder kvinner i topplederstillinger.

Ingen av de norske børsgigantene har kvinnelig sjef. Faktisk må man helt ned til det 62. største selskapet, offshorebedriften Bonheur, for å finne en kvinnelig administrerende direktør.

I dette selskapet, som er helt uten ansatte, er Anette S. Olsen oppført som daglig leder, men den daglige driften styres av selskapet Fred. Olsen & Co.

— Statsministeren, finansministeren, forsvarsministeren, NHO-sjefen og LO-lederen er alle kvinner. Det viser at vi kan og vil lede. Det er et paradoks at næringslivet henger så langt etter, sier Svendsen i Telenor.

Hun understreker at selskaper alltid må velge den beste til enhver stilling, men at det er en viktig oppgave å sørge for at det finnes gode kandidater fra begge kjønn.

— Det har vært en mangelvare når flere av de største norske selskapene har ansatt toppsjefer de siste årene. De har gjort en for dårlig jobb med talentutviklingen.

— Fantastiske boller på Statoil

Forfatter Fagerland håper boken vil bidra til å løfte likestillingsdebatten i Norge til et nytt nivå.

— Vi er blitt fastlåst i en lite fruktbar diskusjon om hvorvidt glasstaket finnes eller ikke – som om alle kvinner er like og treffer på den samme hindringen. Vi mener det er bedre å tenke på dette som en hinderløype med mange ulike utfordringer. Noen vil sparke hindrene rett ned, andre vil hoppe over dem, mens noen opplever dem som umulige å komme forbi, sier hun.

- Ingen klarer å være den perfekte mor som baker cupcakes til enhver tilstelning samtidig som hun er toppleder, men det finnes fantastiske boller på Statoil, sier Svendsen og ler, før hun legger an en mer seriøs tone:

— Det er viktig for meg å få frem at det går an å ha et familieliv og også være sjef. Man må bare organisere livet litt annerledes. Vi har for eksempel noen som hjelper oss hjemme. I tillegg har jeg en ektemann som er med på notene.

Svendsen tror problemet i norsk næringsliv er at utvikling av kvinnelige lederkandidater ikke er på agendaen.

— Styrene er opptatt av verdiskaping fra dag til dag og at strategien gjennomføres. Når jeg tar opp spørsmål om talentutvikling og kvinnelige rollemodeller, kommer det som en stor overraskelse. Det gjelder nesten alle styrene jeg har sittet i, bortsett fra DNB, sier Svendsen.

- Kvinner må ikke «fikses»

I boken erkjenner forfatterne at kvinner og menn ikke nødvendigvis utøver ledelse på samme måte, men de understreker at det ikke betyr at kvinner må bli mer som menn.

— Mange kvinner ønsker å bli ledere, det ser vi for eksempel i politikken og organisasjonene, men vi vil ikke «fikses på», for å bli det. Det er systemet og kulturen vi må endre og «fikse på», sier Fagerland.

- Kan det ikke hende at færre kvinner vil bli ledere?

— I de fleste undersøkelser sier litt flere menn enn kvinner at de ønsker å bli ledere, men som vi skriver i boken – hvorfor er det ingen som spør hvorfor altfor mange menn ønsker å bli ledere? Hvis man bruker disse undersøkelsene til å gjenta igjen og igjen at kvinner ikke vil lede, da blir det en innlært sannhet og et hinder i seg selv.

— Ekstremt mannsdominert

– Norge er langt fremme på likestilling på mange områder, men andelen kvinner i toppen av næringslivet bryter med dette bildet. Her skiller vi oss ut i negativ retning, sier Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning.

Hun sier at Norge gjennomgående scorer svakere enn mange av landene rundt oss på andelen kvinner i næringslivet.

– Ulike studier viser litt ulike tall for andelen kvinner i ledelse. Det henger sammen med at bildet ser forskjellig ut avhengig av hvor langt ned i hierarkiet du går. Men ser du på det øverste ledernivået i norsk næringsliv er det ingen tvil om at det er ekstremt mannsdominert, sier Teigen.

Hennes egen forskning viser at 87 prosent av topplederne i næringslivet var menn i 2012, sammenlignet med 95 prosent i 2001. Da er konsernsjefer, styreledere og endel konserndirektører regnet med.

– Det viser at utviklingen beveger seg i riktig retning, men at det går mye saktere enn i endel andre sektorer. Det er en lang vei igjen å gå, sier Teigen.

– Små og skuffende smitteeffekter

Hun er enig i at smitteeffektene fra kvoteringsloven ikke har vist seg veldig store. Mens andelen kvinner i styrer i allmennaksjeselskaper er økt fra 9 til 41 prosent på ti år, har andelen kvinner i vanlige aksjeselskaper økt fra 15 til 18 prosent.

– Det er selvfølgelig mange flere AS-er enn ASA-er, så det er betydelig mer krevende å øke denne andelen markant. Men uansett har smitteeffekten på andre styrer og ledere i næringslivet vært små og skuffende.

Teigen synes det er en god ide å bevege seg bort fra diskusjonen om glasstaket.

– Noen studier finner at det er et glasstak, andre ikke. Det grunnleggende problemet er jo at dette er en metafor og at det er uklart hvordan du definerer glasstaket. Derfor tror jeg det kan være på sin plass med en litt bredere diskusjon rundt argumentene for mer likestilling.

Hvorfor er det så få kvinnelige toppledere i næringslivet? Del din mening i kommentarfeltet.

Lav kvinneandel i næringslivet: - Vi vet for lite om hvorfor kvinner velger bort topplederjobber

Over halvparten av norske mødre diskrimineres i arbeidslivet