Denne prisen var det tre norske ungdommer ble konfrontert med da de i regi av Framtiden i våre hender og Aftenposten nylig besøkte Kambodsja, ett av de mange lavkostlandene som produserer klær til et motehungrig, masseforbrukende vestlig marked.

Ungdommene fikk se en industri der kyniske fabrikkeiere utnytter den fattige befolkningens behov for arbeidsinntekter, og der tekstilarbeiderne nektes rett til å organisere seg. De jobber for slavelønn under helsefarlige forhold, der sikkerheten er elendig og arbeidsdagene lange.

Dette har du og jeg, kleskjeder og politikere, lukket øynene for.

De norske ungdommenes reise og opplevelser er dokumentert i Aftenpostens TV-serie "Sweatshop – dødsbillig mote", som hittil er sett av godt over 250 000 mennesker. TV-programmene og artiklene spres i stort omfang gjennom sosiale medier, det samme gjør nyhetsartikler, kommentarer og innlegg. Bevisstgjøringen er i gang.

Massebesvimelser og brannfare

De norske ungdommene som deltok i Sweatshirt-serien fikk selv prøve de lange arbeidsdagene med monotont arbeid i varme, stinkende og trange lokaler, og med knallharde restriksjoner på pauser til spising og toalettbesøk.

Massebesvimelser er ikke uvanlig. Brannsikring finnes knapt, og brannene er mange.

Når de etiske manglene knyttet til denne enorme industrien dokumenteres på en måte som treffer både ungdom og voksne moteløver i hjertet og samvittigheten, kommer debatten og protestene. Når vestlige forbrukere som kjøper klær i enorme menger begynner å stille betimelige spørsmål, presses kleskjedene og merkevareprodusentene på banen for å forklare seg om hvordan de vil ta sitt ansvar.

Shoppegleden bleknet

En av jentene som deltok på reisen til Kambodsja, den 17 år gamle tidligere motebloggeren Anniken, forteller at hun pleide å shoppe klær minst to ganger i uken. Tekstilarbeiderne hun møtte og synet av forholdene de jobbet og levde under, har gjort at shoppegleden er kraftig bleknet. Hun har knapt orket å kjøpe et plagg etter at hun kom hjem.

I et debattinnlegg i Aftenpostens Si;D skriver hun at tekstilarbeidernes dagslønn tilsvarer det hun selv betaler for en cola hjemme. Hennes konklusjon er at "de kjemper for livet, for at vi skal kunne shoppe billigst mulig"

Fremtiden i våre hender opplyser at en tekstilarbeiderlønn oftest ikke er mer enn opptil 21 kroner dagen.

Katastrofen Rana Plaza

Sweatshop-serien har bidratt til å vekke norske ungdommer, men den viktigste hendelsen for internasjonal bevisstgjøring er katastrofen Rana Plaza i Bangladesh for et år siden. 1138 tekstilarbeidere ble drept og mange lemlestet for livet da den feilkonstruerte og overbelastede fabrikkbygningen kollapset. Arbeiderne ble presset på jobb, selv om sprekker i veggene ga signaler om hva som ville skje.

Kleskjøperne i Vesten begynner nå å stille krav om etisk produksjon, og tekstilarbeiderne skjerper sin kamp for retten til en lønn å leve av og arbeidsforhold de ikke dør av.

Men så langt har millioner av tekstilarbeidere betalt en høy pris for at vi skal få billigst mulig klær og kleskjedene høyest mulig fortjeneste.

Eksponerer verstingene

Det internasjonale nettverket "Clean Clothes Campaign (CCC) presenterte nylig en rapport som dokumenterer status for 50 store aktører i klesbransjen. Rapporten viser at enkelte selskaper så smått har begynt å ta sitt ansvar alvorlig, og har planer for hvordan de skal medvirke til at fabrikkene de samarbeider med skal gi sine arbeidere bedre lønn og arbeidsforhold. Fabrikkinspeksjoner med offentlig tilgjengelige resultater, er ett av tiltakene.

Men kleskjedene som fyller skapene våre med stadig nye, billige klær, har fortsatt en lang vei å gå, konkluderer CCC. Rapporten viser at de dyre merkevareselskapene ikke er et hakk bedre enn billigkjedene. Snarere tvert imot. De produserer sine prestisjeklær i de samme fabrikkene i lavkostland, og sitter igjen med enorm fortjeneste pr. solgt plagg.

Bruk forbrukermakten

Flyttingen av klesproduksjonen til lavkostland er en viktig årsak til at prisene på klær i Norge er mer enn halvert de siste 20 årene. Tilsynelatende en positiv utvikling for norske forbrukere. Men kan vi glede oss over denne utviklingen når forklaringen er underbetalte arbeidere som jobber både 12 timer og mer om dagen for at vi skal kunne fornye klesskapene våre kontinuerlig?

Hvis vi synes det er nok nå, hva kan vi som forbrukere gjøre for å bedre forholdene? Generell boikott av klær fra lavkostland er ikke veien å gå, for arbeiderne trenger en jobb, og hjemlandene deres trenger inntektene fra tekstilindustrien. For Bangladesh står de for nesten 80 prosent av landets eksport.

Men vi kan bruke vår forbrukermakt til å kjøpe klær fra kjedene og merkevareprodusentene som er best i klassen når det gjelder å bedre forholdene på fabrikkene de produserer ved, og holde oss unna dem som fortsatt ikke løfter en finger. Rapporten fra Clean Clothes Campaign rangerer de 50 selskapene de har undersøkt, og kan gi oss hjelp til å velge.

De verste vil bukke under

Hvis vi ønsker å være ansvarlige forbrukere og ta bærekraftige valg, trenger vi imidlertid også mer informasjon om hvert enkelt klesplagg. Klesselskapene bør pålegges å merke klærne med ikke bare fiberinnhold og vaskeinstruks, men også informasjon som gjør at det er mulig å sjekke forholdene plagget er laget under, for eksempel om det kommer fra en sertifisert leverandør. Strekkoder som kan leses av smarttelefoner, er en effektiv måte å gjøre det på.

Slik kan vi raskt ta et etisk bevisst valg i klesbutikken. Når tilstrekkelig mange av oss velger å bruke vår forbrukermakt, vil de beste leverandørene vinne på sin ansvarlighet, mens de verste bukker under og forsvinner.

Les også: