Krugman vil bygge seg ut av krisen

— Hvis jeg var diktator eller tsar, eller om noen for en stund ga meg makt over alle virkemidler i den makroøkonomiske politikken, ville jeg startet et mangeårig program for investeringer i infrastruktur.

Det sier økonomiprofessor Paul Krugmantil Aftenposten etter sitt foredrag på fondsselskapet Skagens nyttårskonferanse i Oslo 8. januar.

— Dette er investeringer USA sårt trenger og det ville også satt fart i økonomien. Renten ville jeg ikke satt opp før prisveksten var oppe i 4 prosent, sier han. Dit er det langt.

Han vil ikke spare på kruttet i den økonomiske politikken. Etter mange år med "kutt, kutt, kutt" i statsbudsjettene i USA og Europa står han fast på sin oppskrift om å gjøre det motsatte, selv om han innrømmer at en del av kuttene i Sør-Europa ikke var til å unngå.

EU: Ingen lysning for de ledige

Han meget engasjert i den økonomiske debatten i USA, og professoren foretar derfor raskt en realitetsorientering.

— Sjansen for at dette skal skje med den nåværende politiske situasjonen i USA er mindre enn null. Men etter 2016 vil kanskje president Hillary Clinton og en overveldende demokratisk majoritet i Kongressen gjøre det.

- Med deg som finansminister?

— Gud ... nei, hvisker han knapt hørbart.

- Hvorfor ikke?

— Jeg er verdens verste administrator. Du ville virkelig ikke ... nei, jeg tror jeg er på rett plass!

Hans egenattest som administrator samsvarer ikke med attestene han får som foredragsholder. Hvis han ville, kunne han trolig reise rundt i verden og holde foredrag det meste av året.

Men undervisning krever hans tid. Krugman forteller han er ute på internasjonal turné omtrent 50 dager i året, fordelt på 5–6 turer.

Feil å kutte

Han utdyper sin kritikk av kuttepolitikken med å se på forholdet mellom pengepolitikkens rentesetting og statsbudsjettets pengebruk.

— Når renten er null, er det ingen mulighet til å kompensere for kutt i budsjettene med rentekutt som holder oppe farten i økonomien, sier han.

Derfor mener Krugman det er galt å kutte i statsbudsjettene i en situasjon der sentralbankenes styringsrenter er nær null. Han ser deretter på offentlige utgifter isolert sett, og sier kuttene virker negativt på økonomien..

— Den blir svakere og langtidsledigheten øker, noe som skader de langsiktige produksjonsmulighetene, sier han.

Når noen først er blitt langtidsledige, øker sjansene for at de aldri kommer tilbake i jobb. Langtidsledighet fører til "arr" på arbeidstageren som gjør at han eller hun kan være evig tapt for nye jobber.

Redde for gjeldsprosenten

Særlig én størrelse har styrt de siste årenes kuttepolitikk i Europa og USA: Offentlig gjeld som andel av samlet produksjon. Skrekken har vært at denne skulle komme inn i en spiral oppover og ut av kontroll. Renten statene må betale kan bli høyere enn det som er mulig å bære. Siste akt: Det internasjonale pengefondet (IMF) rykker inn med krisepakker.

Krugman snur dette helt rundt ved å ta utgangspunkt i den samme brøken. Han budskap er at kuttepolitikken får brøken til å øke ved at produksjonen under brøkstreken skrumper mer enn gjelden over streken. Altså motsatt av det kuttetilhengerne vil oppnå.

— Mye av økningen i forholdet mellom offentlig gjeld og produksjon er faktisk resultatet av stadig kraftigere kutt. At det ble kuttet stadig mer førte til lavere produksjon og økt brøk på den måten. Så å gå inn for enda mer kutt for å redusere brøken er ikke logisk, sier han.

Tidpunktet teller

Også for Krugman det er en grense for offentlige utgifter. Men tidspunktet for å stramme inn må være rett.

— Politikerne bør vente med kutt inntil det er utsikter til økonomisk oppgang. Når du er ved punktet der sentralbanken vil øke rentene for å dempe prispresset, så er det mulig å gjøre en byttehandel: la oss droppe renteøkningen og heller stramme til på de offentlige budsjettene. Men du skal ikke stramme til mens sentralbankenes styringsrenter er nede mot null, sier han.

Om USA oppsummerer han med svart optimisme:

— Vi fører ikke en smart økonomisk politikk, men vi gjør i det minste ikke idiotiske ting lenger!

Les Krugmans blogg her.

Økonomer frykter konsekvensene av mer pessimistiske amerikanere