----------------------------------------------------------------------------- Hva ville du brukt oljemillionen din til hvis du fikk disponere den selv? Gi oss dine innspill nederst i saken.

-----------------------------------------------------------------

— Jeg kan dekke Nordsjøen herfra til Nordpolen med olje, erklærte riggsjef Ed Seaborn på leteriggen Ocean Viking til sine overordnede i oljeselskapet Phillips.

Det var lille julaften 1969. Mannen med det passende navnet Seaborn hadde funnet olje på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Historien er brukt av oljefondsjefen Yngve Slyngstad i et foredrag i høst.

Nær 44 år senere er Norge fortsatte en oljenasjon, men med stadig mer gass attåt. Noe av oljen og gassen er gjort om til 5000 milliarder kroner på bok i Oljefondet. I oktober la Slyngstad frem et meget godt resultat for forvaltningen av fondet i 3. kvartal.

Det betyr at hver liten og stor av Norges befolkning kan kalle seg oljemillionærer , med en million kroner i fondet. Mange kunne sikkert tenkt seg å få millionen inn på egen konto.

Aftenposten har vært på byen i Oslo for å spørre folk om hva de ville brukt sin million til – hvis de hadde fått den. Svarene svinger fra øl til pensjonssparing.

Det kunne blitt en nasjonal festaften. Men også veldig dyrt. Fort.

Professor Hilde C. Bjørnland ved Handelshøyskolen BI synes derfor ikke det er noen god idé å dele ut pengene.

— Å dele ut en million kroner til hver nordmann betyr en kraftig økning i innenlands etterspørsel. Vi har overhodet ikke kapasitet til å dekke dette. Det vil derfor føre med seg økt kostnadsvekst, økt lønns- og prisvekst og flaskehalser i økonomien, sier hun.

Det vil sette i gang motreaksjoner.

— Med økt prisvekst må renten trolig kraftig opp. Etter en stund vil de økte kostnadene slå ut mye av industrien og vi vil få nedgangstider med økt arbeidsledighet.

Alaska deler ut

Alternativt kunne kanskje hver av oss få den årlige avkastningen eller noe av den inn på konto. Slik er det med Alaskas oljefond. Der får hver innbygger i år tilsendt 900 dollar (5300 kroner) til eget bruk. Økonomiprofessor Kjetil Storesletten ved Universitetet i Oslo er ikke fremmed for tanken.

— Det går fint an å gi velgerne en del av selve formuen som et engangsbeløp eller at de får en del av den årlige avkastningen. Men det vil bety at staten får mindre å rutte med, så man må i så fall enten redusere offentlige utgifter eller øke skattene, sier han.

Slik er det ikke blitt. Oljefondet er derimot blitt en høyst reell honningkrukke for konkurrerende politikere og interesseorganisasjoner. Budskapet er at vi kan løse alle saker og oppnå alle gode mål med bare en bitte liten skjerv fra fondet.

Argumentasjonsrekkene slutter som regel med å slå fast at vi bor «i verdens rikeste land, så dette må vi kunne ta oss råd til».

Behagelige valg

I foredraget han holdt i høst, går oljefondsjef Slyngstad gjennom en rekke milepæler på veien mot fem millioner oljemillionærer. Etter hvert som utvinningen økte utover på 1970- og 1980-tallet, dukket det opp store og luksuriøse spørsmål:

Spare eller bruke pengene? Og hvem skal bestemme over milliardene: Hver enkelt av oss eller de folkevalgte på Stortinget? Sparepenger trenger et hjem. Skal den eventuelle sparingen skje ved å investere i boliger, broer, veier og jernbane, eller skal vi bli personlige eller kollektive rentenister som disponerer avkastningen av finansplasseringene våre? Til slutt: Hvor mye skal vi hvert år bruke av oljeinntekter som svinger kraftig fra år til år?

Spare eller forbruke?

Økonomiprofessor Storesletten starter med en familie som vinner i Lotto.

— Spørsmålet er om de vil bruke opp pengene på en sabla fest eller om de vil bruke gevinsten på et varig høyere forbruk. Slik vi er skrudd sammen som mennesker, tror jeg de fleste vil velge å disponere pengene som grunnlag for et varig høyere forbruk. Det betyr at vi sparer gevinsten, sier han.

Norge som land har etter hvert gjort som Storeslettens Lotto-familie. Frem til midten av 1990-tallet brukte vi riktignok opp alle oljepengene på statsbudsjettet. Men så begynte statsbudsjettet å gå med overskudd, og dermed var det grunnlag for å spare noe av oljepengene.

I Norge har det aldri vært et tema å sende oljepengene ut til den enkelte. Oljeverdiene skal inn i statskassen og brukes på statsbudsjettet til felles beste. I år er hver niende utgiftskrone på statsbudsjettet finansiert fra Oljefondet.

Oljefondet kommer

Da Norge hadde fattet den store beslutningen om å spare, måtte Stortinget vedta rammer og regler rundt sparingen.

Ideen om et eget fond for å spare oljepenger dukker først opp i utredningen fra et offentlig utvalg i 1983. Det var ledet av daværende visesentralbanksjef Hermod Skånland.

Utvalget hadde ikke stor tillit til politikernes evne til å spare. «De politiske organer må selv ta stilling til om en slik fondsoppbygging (...) er realistisk. Utvalget velger for sin del ikke å bygge på en slik forutsetning» , sto det i utredningen.

Utvalgets pessimistiske forutsetning er gjort til skamme i tiårene etterpå.

Loven om Oljefondet ble vedtatt i 1990. Seks år senere var det oljepenger til overs etter at underskuddet på statsbudsjettet var dekket. Det første innskuddet på fondet ble gjort i 1996, og 17 år senere står det nær 4800 milliarder kroner der.

Velger spareform

Når Lotto-familien har tatt sparevalget, må den ta stilling til et nytt spørsmål: Hvor skal sparepengene plasseres? Bank, aksjefond eller bygge en ekstra bolig for utleie?

Omtrent det samme spørsmålet må Norge svare på: Rentepapirer, aksjer, veier, broer eller jernbane? Det korte svaret er enkelt.

— Pengene skal investeres slik at avkastningen blir størst mulig, sier Storesletten.

Men så var det dette med praksis. Valget av spareform griper rett inn i den politiske debatten. Sterke stemmer hevder at veiinvesteringer på Østlandet gir mye bedre avkastning enn aksjer på Wall Street.

Storesletten sier at mange av veiinvesteringene i praksis kommer i folketomme strøk når Stortinget får bestemme.

— Det er ikke vanskelig å finne svært lønnsomme samferdselsprosjekter. Men de blir ikke valgt. I stedet blir de ulønnsomme prosjektene bygd ut. Gitt at det er slik, er det ikke smart å investere oljepengene i norsk samferdsel, sier han.

Helt til toppen i Norges Bank er synet det samme. Tiltroen til politiske investeringsbeslutninger er begrenset.

— Jeg, og kanskje dere også, har kjørt på lite trafikkerte veier med oppsiktsvekkende høy standard. Norge er allerede blant de landene i verden som bruker mest penger på utdanning, uten at resultatene har vært imponerende, sa visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad i et foredrag i november 2011. ## Stivnet formue

Dessuten: Å bygge motorvei til Lillehammer eller bro over Hardangerfjorden er stivnet formue som ikke kan omgjøres. Avkastningen kommer i form av mindre kø til hytta på Hafjell og raskere transport mellom Oslo og Bergen til evig tid. Investeringene kan ikke omgjøres, og avkastningen er omtrent umulig å måle.

Alternativet er å plassere formuen i aksjer, rentepapirer og eiendom som gir klingende penger tilbake.

— Penger gir valgmuligheter hvert år. Vi binder oss ikke til å ta avkastningen i form av kortere kjøretid til Bergen i all fremtid. Avkastningen kan omdisponeres løpende mellom gode formål, sier Storesletten.

Slik er det blitt: Oljefondet er plassert i verdens finansmarkeder. Men samtidig bruker Norge noe av pengene, og det gjennomføres hvert år offentlige investeringer som kanskje ikke ville blitt gjennomført uten oljepenger på statsbudsjettet.

Pusser opp

Underveis er byggverket rundt oljepengene forsterket og pusset opp. Etter noen år viser det seg at Lotto-familien er uenige om hvor mye av den årlige, svingende avkastningen de skal bruke.

I 2001 ble den såkalte handlingsregelen gjort til leveregelen for å bruke oljepenger i statsbudsjettet. Det store flertallet i familien legger uenigheten til side, og bestemmer seg for å bruke den antatt langsiktige realavkastningen av Lotto-gevinsten. Barna skal få overta selve gevinsten urørt, og kan sende den urørt videre til sine barn igjen. Hvis de vil.

«Handlingsregelen ligger fast» er noe av det mest konkrete som står i den ferske samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene. Et godt stykke på vei rydder den opp i diskusjonen om bruken av oljepengene.

Men gamle diskusjoner dukker opp igjen. Uenigheten om selve handlingsregelen blir repetert i diskusjonen om bruken av avkastningen innenfor handlingsregelen. I samarbeidserklæringen står det at økt bruk av oljepenger «i større grad» skal bruks til investeringer i kunnskap og infrastruktur.

Fredag i neste uke legger finansminister Siv Jensen frem forslag til endringer i statsbudsjettet for 2014. Da må hun tallfeste uttrykket «i større grad».

Lotto-familien venter spent.

Hva ville du brukt oljemillionen din til hvis du fikk disponere den selv? Gi oss dine innspill her!

sigurd.bjornestad@aftenposten.no

stine.barstad@aftenposten.no