I flåtebyen Sevastopol på Krim er historien en del av nåtiden. Svenska Dagbladet møtes med aggressive rop. I det hele tatt råder en uklar situasjon på Krim.

– Hvilket språk snakker du?

Mannens blikk virker truende.

– Svensk.

– Sverige! Poltava! Dere må slutte å blande dere inn i Ukrainas anliggender.

– Egentlig er jeg fra Finland.

– Provokatør!

Plutselig er vi omgitt av en hissig folkemengde som roper «Poltava!», «Svin» og «kom dere vekk herfra». Poltava er en by midt i det sentrale Ukraina, som er mest kjent i Norden for det store slaget i 1709 der Karl XIIs svenske styrker ble grundig slått av russerne.

Les Aftenposten-journalist Alf Ole Asks kommentar:

– Beklager!

Til slutt beslutter fotografen og jeg å forlate stedet. En gruppe sinte kvinner følger oss hakk i hæl, mens de synger russiske folkesanger. Samtidig griper en middelaldrende kvinne meg i jakkeermet og ber om unnskyldning for det som skjedde.

– Dere må ikke tro at alle her tenker slik. Selv vil jeg absolutt ikke at Ukraina skal deles. Jeg er forferdelig urolig for det som foregår nå. Min datter studerer i Kiev, og vi behersker ukrainsk språk begge to. Det er utrolig synd at det er blitt som det er, sier Tatjana Salomen.

Hun er biologilærer og født i Sevastopol.

I denne marinebyen er stemningen rolig på overflaten. Langs strandpromenadene spiser folk blini og feirer «maslenitsa», pannekakeuken. Men så fort man tar frem et kamera eller begynner å intervjue folk, åpenbarer det seg en mistenksom folkemengde.

Innbyggerne i den nesten helt russiskspråklige byen, der den russiske Svartehavsflåten har sin base minst frem til 2042, mener at de er blitt svartmalt av vestlige medier. Mange har vanskelig for å beherske sitt sinne. Det gjelder spesielt den eldre generasjon, som er oppfostret i en sterk patriotisk ånd. Les også :

– Vil aldri skyte på hverandre

Ute i bukten ligger den russiske og ukrainske flåten side om. Ifølge havneguiden Natalja Michina har de russiske og ukrainske marinesoldatene felles røykerom.

– De omgås daglig, og ville aldri begynne å skyte på hverandre. Vi er veldig lei for at det er gått slik. Nå blir vi trolig en del av Russland, selv om vi egentlig ville vært fornøyd med å forbli en del av Ukraina.

– Det ville vært nok for oss med språklig og kulturelt selvstyre, sier Natalja Michina.

Vi kjører ut til utløpet av bukten, som patruljeres av minst fem russiske fartøyer. Den russiske flåten kontrollerer farvannet fullstendig. Ifølge Michina har russerne 38 fartøyer i havnen, sammenlignet med Ukrainas 2 skip. Begge de ukrainske båtene ligger for anker inne i bukten, mens størstedelen av den russiske er ute og patruljerer.

Sjømannen Vladimir Sjapalov, som kjører oss rundt omkring Sevastopolbukten, mener at den nye ukrainske regjeringen begikk unødvendige feilgrep.

– Den har ikke et eneste medlem fra det østlige eller sørlige Ukraina. Et tydelig signal om at de ikke bryr seg om hva vi synes. Man kan til og med spørre seg hvorfor deres første tiltak var å avskaffe språkloven, som gjør det mulig å gi russisk regional status. Landet befinner seg i fritt fall økonomisk, vi er på vei mot katastrofe. Men for den nye regjeringen var det viktigste å avskaffe russisk språk, sier Sjapalov, som selv snakker både russisk og ukrainsk.

Han føler ingen større lykke over at Krim-halvøya «trolig overføres til Russland». Men han ser ingen alternativer.

– Nå er det blitt slik. Vi har tilhørt Sovjetunionen, men det er ikke det samme som å tilhøre Russland. Jeg vet ikke om det blir bra eller dårlig. Vi får se.

Uklart i Balaklava

På veien tilbake til Simferopol kjører vi innom Balaklava, en liten kystby der russiske styrker skal ha overtatt militærbasen. Nå er det ikke lenger klart hvem som kontrollerer basen. Grensevakten, som vi får et kort glimt av idet han åpner for en bil, er i hvert fall ukrainsk.

– I går var det fullt av militære lastebiler, stridsvogner og soldater. De sa ikke hvem de var, men jeg er sikker på at de var russere. Nå vet vi ikke hvem som kontrollerer basen. Men vi er ikke urolige. Vi kjenner oss tryggere med russiske soldater enn med FNs fredsbevarere, sier Svetlana Bozjedaj, en av de lokale innbyggerne.

I likhet med mange andre jeg møter på Krim, ser hun ingen større forskjell på russiske og ukrainske soldater.

Vi ringer på porten og ber om å få vite hvem som kontrollerer basen. Tre ganger ringer vi på klokken. Da vi til slutt får et svar, kommer det en lang rekke med skjellsord på en telefonlinje som er så skurrete at det ikke går an å høre om språket er russisk eller ukrainsk.