Allerede lørdag 5. mai begynner rykter om fred og kapitulasjon å florere. Folk begir seg mot Torvet i Kristiansand og samler seg i grupper. De siste nyhetene og ryktene blir utvekslet. Tyske styrker i Danmark, Nederland og Nordvest-Tyskland har overgitt seg til den britiske feltmarskalk Montgomery. Er det fred i Norge? Ingen vet det sikkert. Kristiansanderne går uvisse og skuffet hjem, men det er åpenbart at jubelen er like om hjørnet.
- Fred!
Dagen etter strømmer folk på nytt til Torvet. Nyheten om at tyske styrker har kapitulert i løpet av natten går som en løpeild fra munn til munn, men ennå er freden ikke offisielt bekreftet.
Om ettermiddagen 7. mai er tusenvis samlet på Torvet. Omtrent klokken 16.30 begynner Fædrelandsvennens vaskekone å skure hjørnevinduet. Folk forstår at noe er i gjære. Minutter senere festes en håndskrevet melding i vinduet. Teksten lyder: «Fred! Tysk kringkasting i Oslo meldte kl. 15.50 at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst over hele Europa.»
Jubelrop og gledesytringer
I en artikkel 8. mai gjør Fædrelandsvennens journalist et forsøk på å beskrive hva som hender etterpå.
«Ord kan ikke beskrive det spontane uttrykk meldingen fikk blant folk. Et tusenstemmig jubelrop steg mot himmelen. Man omfavnet hverandre, man gråt og lo — det var års trykk og trengsler som lettet. Ti tusen hender møttes som en enstemmig manifestasjon av og et løfte om det vi i fem lange år har drømt om og lengtet etter: Norges frihet.
Ja, aldri kan vi beskrive denne scenen. Man kan bare gjøre seg forestillinger om den når man tar i betraktning det grunnlag som disse krigsårene har skapt. Slik jubler bare den som fra et mørkt fengsel kommer ut i sollyset.
Folkemassen som etter hvert samlet seg, antok kjempemessige dimensjoner. Gledesytringene fikk etter hvert de forskjelligste former, gang på gang lød rungende hurrarop over plassen, og det ene norske flagget etter det andre hevet seg over mengden.
I dette øyeblikk var det at Fædrelandsvennen sendte ut sine flygeblad.
Trengselen var ubeskrivelig. Alle ville sikre seg det første offisielle budskap om freden som et varig minne for ettertiden. Eksemplarene ble revet bort etter hvert som de kom. De første 4.000 gikk i løpet av et kvarter.»
Fangene slipper ut
Når det første jubelbruset stilner, rettes oppmerksomheten mot politikammeret og rådhuset. Ryktene svirrer. Skal fangene slippes ut? Inne på cellene lyder «Ja, vi elsker», enkelte innsatte gråter. Så låser fengselsbetjent Isefjær opp dørene. - Det var en stund jeg aldri vil glemme, den største i mitt liv, sa han.
Fædrelandsvennens journalist skriver:
«Ca. et kvarter over seks brøt en øredøvende jubel løs. Det var den første fangen som kom. Folk dannet espalier langs hele torget, og under endeløse ovasjoner måtte fangene gå spissrot ned til Fædrelandsvennen. Men de gjorde det med glede. Slik mottagelse får man bare en gang i livet!».
48 fanger løslates 7. mai. En av dem, lensmann Bråthen fra Søndeled, var innbrakt til politikammeret to minutter før han ble løslatt. Lensmannen rakk ikke engang å ta av seg frakken før han ble sendt ut i friheten og en jublende folkemengde.Klokken 18.35 vaier det norske flagget på ny over rådhuset. Så ljomer «Ja, vi elsker» fra tusenvis av struper.
Resten av kvelden feirer kristiansanderne. Biler pyntet med bjørkekvister og norske flagg kjører gjennom gatene. Barn med trompeter, fløyter og flagg. Nasjonalsangen og kongesangen lyder overalt.Dagen etter fortsetter festen på Torvet, i resten av Kristiansand og alle bygder og byer på Sørlandet. Skoleinspektør Sødal i Kristiansand gir alle skoleelever fri. Ved Hunsfos fabrikker får arbeiderne fri resten av uken.
Bananer
I trengselen på Torvet treffer Fædrelandsvennens journalist en liten guttunge i en sandkasse som vifter med et stort norsk flagg.
«— Hvordan syntes du det var med fred?» spør journalisten. - Fred? Det er neste som 17. mai, sier min bror. Og mor sier at det skal ikke gå menner med geværer og synge i gatene lenger. Og ingen skal slåss, sier hun. Og så skal vi få bananer.
- Bananer? Vet du hva det er da?
- Nei, men det er noe til å spise...»
Dyp stillhet
Samtidig som det norske flagget går til topps på rådhuset i Kristiansand om ettermiddagen 7. mai, samles hundrevis av lillesandere utenfor politikammeret i byen for å lytte til radioen.
I Fædrelandsvennen dagen etter kan man lese:
«Utenfor politikammeret samlet folk seg om høyttaleren. De lo og gråt, rakte hverandre hendene, omfavnet hverandre. Klokken 18.30 hørtes tydelig: Dette er London. Under dyp stillhet mottok folkehavet meldingen fra Tysklands utenriksminister. Mange stod med senkede hoder, tårer ble tørret, alles øyene var blanke. Der var magre, skarpe ansikter å se, ansikter med tydelige preg av rasjonering, knapphet og bekymring under en 5-årig okkupasjon.»
Flagget til topps
Elisabeth Haaland (født Ubostad) var 11 år gammel da hun opplevde frigjøringsdagen i Sveindal.
- Brått kom det springande ein mann over jordene. Eg lurte litt på dette, for eg visste at det var noko rart med denne mannen. Han skulle helst ikkje bli sett, hadde me forstått. Låg i dekning, sa dei vaksne. Og nå kom han altså springande mot oss!- Du må få opp flagget ropa han til pappa, — det er blitt fred!.
- Då blei det endå meir underlig, tykte eg. Pappa, som eg aldri hadde sett gråta før, blei stående heilt stille, medan tårene silte nedover kinna hans...
Faren løp av sted uten å binde hesten, fór opp loftstrappa på møkkete støvler, åpnet ei rosemalt kiste og dro opp det ene teppet etter det andre. På bunnen av kisten lå det norske flagget.
- Då flagget var heist, og med stod der, skjøna eg at noko stort og vedunderleg var skjedd. Ei vakker oppleving som har festa seg i minnet mitt.
Arrestasjoner
Men ikke alle feirer freden 7. og 8. mai. Tusenvis av sørlendinger har rettssaker og fengselsopphold i vente.
Oscar Wergeland Franck, tidligere pris- og rasjoneringspolitifullmektig i Kristiansand, mottar sommeren 1944 ordre fra London. Han er utnevnt til midlertidig politimester i Kristiansand og Vest-Agder og skal overta straks en fredsavtale blir kunngjort.
I Oslo får han overlevert radioapparat, instrukser, penger, samt usynlig blekk og kode av en ukjent person. I februar 1945 blir Wergeland Franck arrestert av Gestapo, men klarer takket være forbindelser innen Nasjonal Samling og det tyske sikkerhetspolitiet, å bli løslatt etter tre uker.
Natt til 8. mai kommer det avtalte signalet fra London. Tiden er inne for å handle. Om ettermiddagen 8. mai tropper Wergeland Franck og politibetjentene Lund og Ørteland opp i Spareskillingsbanken. I kjelleren har Milorg i lang tid hatt et større våpenlager.
Sammen med en tropp tungt bevæpnet Milorg-soldater marsjerer Wergeland Franck og politibetjentene gjennom en jublende folkemengde og inn på politikammeret i rådhuset. Daværende politimester blir straks arrestert.
Så følger arrestasjonene slag i slag. Hvem som er tatt i forvaring hos de nye styresmaktene er ingen hemmelighet. På Torvet samler store folkemasser seg for å få et blikk av arrestantene. Byens aviser noterer flittig ned hvem som er innbrakt, og allerede 9. mai kan leserne skumme gjennom en fyldig navneliste.
Sjokolade
Dagen etter kapitulasjonen kommer de første klagene på tyske soldater. Fædrelandsvennen skriver at avisen erfarer at tyskerne deler ut matvarer og gaver til norske sivile. «La ikke barna Deres motta slikkerier og liknende av de tyske soldater! Det tilhører ikke dem,» lyder oppfordringen. Alt som tyskerne forærer tilhører den norske stat, og mottakerne vil bli straffet for heleri, står det i artikkelen.
Utdelingen skjer ikke uten enkelte uhell. En tysk lastebil passerer et foreldrepar og deres åtte år gamle datter. Foreldrene hører et smell og ser sjokkert at datteren faller i bakken. En lite treffsikker tysk soldat har kastet en stor blikkboks med sjokolade til jentungen og truffet henne i hodet.
Fredsdagen feirer åtteåringen med en diger kul i pannen og smaken av sjokolade for første gang.
Krigen kommer til Kristiansand
Dette skjer i tiden rundt 8. mai
Hjemkomsten
Fredspiken Kari
Nye «okkupanter»
70 år mellom to bilder