KRISTIANSAND: Det er 50 år siden lille Vestøl klatret opp på berg og knatter i Nordkjønnveien i Kjos Haveby, til han sto helt fast og hylte av skrekk. Og slik har han fortsatt. Gjennom hele livet.

— Jeg har ikke hatt store uhell før dette fallet, sier han.

Alt han etterlot seg i fjellveggen var en blodpøl der hodet smalt inn, vasket vekk av helgens regnskyll til et usynlig minne.

Der kunne historien om Bjarte Vestøl endt. Brutalt og voldsomt, som for likene han har hentet opp fra MS Seattle. Lik av dykkere som har vært like nysgjerrige som han, men ikke like heldige.

HAR MED SEG SELV: - Vi må tåle å slå oss litt, sa Bjarte Vestøl i et tidligere intervju med Fædrelandsvennen. Med 17 sting i hodet og en forslått og bandasjert kropp ga han seg selv strykkarakter for slurv, da han falt ned i Ravnedalen sist onsdag. Foto: Tore André Baardsen

Eller som kameraten fra Grimstad som omkom mens de dykket på rekorddyp i Pluragrotten i Mo i Rana.

Eller som for datteren Silje som mistet livet bare 20 år gammel i Flekkerøytunnelen, da motorsykkelen hennes skled og traff en møtende bil.

Lek er livet

Store, spektakulære høyder eller mørke dyp. Gjerne med høy fart. Han dykker på rekorddyp, i grotter og vrak, han klatrer i fjell og på klipper og har selvfølgelig hoppet i fallskjerm 20-30 ganger. Han kiter, seiler og padler for å holde formen. Best av alt likte han kappkjøring med bil og motorsykkel.

— Motorsykkel var optimalt. Den krever alt som bor i deg, sier Vestøl.

- Leker du med livet?

— Noen ser det kanskje slik. Men det er ikke risiko som tiltrekker meg. Ikke adrenalinkicket heller. Men leken har gitt meg det gode livet. Og så handler det om tilfredsstillelsen ved å få ting til, sier han og forteller om alt arbeidet der han går gjennom hver eneste lille detalj om igjen og om igjen før han iverksetter.

VRAKDYKKER: Bjarte Vestøl har hatt cirka 350 dykk på MS Seattle. Foto: Olsen, Egil

— Det var slik det begynte; nysgjerrigheten på å finne ut hva som går an. Hvorfor var det ingen som hadde dykket dypere? Når du dykker oppstår det svært mange farlig situasjoner. Jeg tok tak i hver problemstilling, så hva som kunne gjøres og fant løsninger. For eksempel blir oksygen gift i kroppen når du dykker dypt. Men hvis du dykker fort ned og opp, kan du dykke lenger ned, forteller Vestøl og skisserer et villnis av livsfarlige konsekvenser som måtte løses ett etter ett. - Og mennesker som omkommer?

— Det er trist, men har ikke stoppet meg. Jeg har heller villet analysere det, finne ut hva som skjedde og se hva som kunne vært gjort annerledes, forteller Vestøl.

Slik satte han rekorden. Han kom ned på 132 meter på rein luft. Senere satt han rekorden for dypdykk på 225 meter.— Jeg vet ikke om noen har vært dypere, men det er sikkert noen som har klart det, sier Vestøl.

- Er det rekordene som greia?

— Nei. Utfordringen var å analysere og løse problemene, for så å gjennomføre. At det ble rekord var bare en bonus, sier han.

Utfordreren

- Må du utfordre døden for å kjenne at du er i live?

— Jeg trives ikke hvis alt skal være trygt, jeg vil ha utfordringer og utvikle evnene mine, og de har jeg i forhold til fysisk aktivitet. Jeg liker ting som er krevende.

- Politikken, mener du? Å kalle folk for negre fra svarteste Afrika og sånn - uten sikkerhetsline?

— Jeg fikk mange reaksjoner på det. Det var jo positivt ment fra min side, og så var det en språkprofessor som sa at neger er et helt greit ord, sier Vestøl og smiler.

- Så hang du i en tynn tråd igjen denne uka?

— Det skal mye til for å omkomme. Det er opp til deg selv og hva du gjør. Jeg droppet en slynge. Hadde jeg droppet en til, og falt ned 20 meter, så kunne det ha skjedd. Men jeg hadde ikke droppet en slynge til. Der går grensen. Og den bestemmer vi i stor grad selv, sier Vestøl og minner om at man aldri kan sikre seg 100 prosent på noen områder.

Prisen på livet

— Det korte besøket vi har her nede på jorda tror jeg det er viktig at vi bruker til å utvikle oss og de evnene vi har. Da tror jeg det er viktig at vi lytter til vår indre stemme, for det mangler ikke på ytre stemmer. At vi kan skille mellom rett og galt og gjøre våre egne vurderinger.

Jeg har mistet mange som står meg nær. Da gleder du deg mer over øyeblikket

— Det meste har sin pris. Holder man på med et risikabelt prosjekt, så er det en pris man må være villig til å betale. Men når det kommer til stykket, så er man ikke villig til å betale prisen.

- Er livet blitt mer dyrebart?

— Jeg har mistet mange som står meg nær. Da gleder du deg mer over øyeblikket. Over fuglene som kommer med våren. Nå stopper jeg opp for å se på dem. Før hadde jeg padlet videre. Nå følger jeg med på tomatene som blir modne i drivhuset. Ja, jeg har fått meg drivhus, humrer han lett brydd og fortsetter:

— Nå kan jeg klatre og ta tid til mat og kos, se på fugler. Jeg må ikke klatre hele tiden leger. Jeg kan glede meg mer over det jeg holder på med her nå, og må ikke haste videre.

Nødvendig

Vestøl har lagt dykkingen på hylla. Dels fordi det krever mye å være på det nivået han synes gir mest mening. Dels fordi han har dykket mye og ønsker flere utfordringer, mer spenning. Klatringen har blitt viktigere.

ULYKKEN: Tapet av datteren sliter fortsatt Bjarte Vestøl. Foto: Faksimile
DATTEREN: Silje Vestøl omkom i en motorsykkelulykke i Flekkerøytunnelen i 2006.

— Det var nødvendig for meg, for å klare meg etter at Silje døde. Jeg er ikke ferdig med det. Klatring er fint. Men det er også nødvendig, sier han.- Jeg har fortsatt en vei å gå når det gjelder Silje. Vi var veldig like og hadde de samme behov for lek og spenning. Vi klatret mye sammen og gikk på turer. Lappen til motorsykkel tok hun i hemmelighet. Jeg kjente jo risikoen og nektet henne å kjøre i over ett år. Da hun nærmet seg 20 ga hun beskjed om at det bestemte hun selv. Hun ville kjøpe sykkel enten jeg ville eller ikke. Og da var det ikke mye jeg kunne gjøre. Men jeg var nervøs fra dag én, sier han.

- Klandrer man seg selv når man mister det kjæreste man har slik?

— Jeg har tenkt mye på det. Jeg kunne ikke hindre henne. Jeg tilbød henne gratis bil hvis hun lot sykkelen være. Men hun var en bestemt, ung dame, sier Vestøl om sin Silje.

— Så jeg lærte henne litt av det jeg kunne. Det var også mange uheldige omstendigheter, så jeg vet ikke hvor mye hun kan lastes for det som skjedde. Tunnelen var mørk og glatt på grunn av arbeidene til veivesenet. Politiet sa det var så sleipt der inne at de nesten ikke klarte å stå på beina. De ansvarlige slapp for billig unna. Men jeg var for nedkjørt til å ta opp kampen mot dem, sier han.

Bekymringene

- Så din bekymring for henne var sterk. Hvordan har dine nærmeste hatt det med dine aktiviteter?

— Jeg burde tenkt mer på det, ikke minst mine søsken og min mor. Men man tenker mindre på slikt når man er yngre. Men jeg skjønner at de ikke har hatt det like enkelt bestandig. Men jeg har vært flink også. Ikke hatt noen uhell før nå. Så uten at jeg tror jeg er noe, så har jeg gjort en god jobb når det gjelder risikovurderinger, sier han.

- Har dødsulykkene gitt deg avsmak på dykking og fart?

— Det har betydd noe. For det mister noe av renheten ved seg, sier han.

Sviktet eget prinsipp

Da Bjarte Vestøl mistet sin gode venn fra Grimstad i Pluragrotten, dykket de sammen for å sette rekord. Utstyret til kameraten sviktet mens de var under vann dypt nede i grotten.— Jeg dykket alltid alene på slike ting. Det var et prinsipp jeg hadde. Så fravek jeg det da han ville være med, forteller Vestøl.

— Vi var på 108 til 110 meters dyp med undervannsscootere, 1,3 kilometer inne i grotten. Da han kjørte feil skjønte jeg at utstyret hans ikke virket. Jeg reddet ham inn en gang. Men hadde ikke luft nok da han kjørte feil igjen. Da måtte jeg ta et valg, forteller han.

- Så du visste at han kom til å dø da han kjørte feil igjen, da du så ham svømme vekk?

— Ja. Men hadde jeg fulgt etter ham, hadde jeg også omkommet. Jeg hadde ikke noe valg. Der og da kunne jeg ikke gjøre mer. Det var så vidt jeg kom tilbake til depotet selv, sier Vestøl.

I første depot der nye surstofflasker ventet på veien tilbake, ble Vestøl liggende med en lampe og lyse i kameratens retning, i tilfelle han kunne ha klart seg ved et mirakel.

— Men han kom ikke.

To timer brukte Vestøl på vei opp fra grotten.

— Det vil alltid være tungt å tenke på, sier han.

Klar tale

Mens Bjarte Vestøl sist uke ventet på at legene skulle sy sammen skallen med 17 sting, samt å få tommeltotten vridd tilbake på plass og den forslåtte kroppen plastret opp igjen, lot han seg intervjue for å fortelle at det ikke er farlig å klatre i Ravnedalen.

Jeg er vel tilbake i fjellveggen om et par uker

Han ga seg selv en offentlig skyllebøtte og konkluderte med at han hadde slurvet.

— Når jeg gjør feil må jeg stå for det, mener Vestøl.

Nå har Vestøl hilst på døden personlig i Ravnedalen.

- Er du ferdig med klatringen nå?

— Jeg er vel tilbake i fjellveggen om et par uker, sier Vestøl og viser fram den bandasjerte tommeltotten som skiller ham fra livet som han elsker å leke.