Først klokka 00.30 natt til torsdag var Sprek-treningen ferdig, etter 6,5 timer på sykkel og til fots gjennom skogen.

Først syklet gjengen i 2,5 timer, og avslutningen på sykkeløkta var å sykle så fort de klarte opp den beryktede Sagabakken (like ved Kvarstein), som er den verste stigningen i Palmerittet. På toppen av bakken ventet Asbjørn Lohne, tidligere spesialjeger i Forsvaret, som fulgte dem den lange turen gjennom skogen og tilbake til Grønn slette i Jegersberg.

— Trygg på at bidro positivt

Mens de gikk, fortalte Lohne den utrolige historien om Oluf Reed Olsen - som fikk kneet ut av ledd etter et fallskjermhopp under andre verdenskrig, men likevel tok seg fram for egen maskin.

— Nå vet Sprek-deltakerne at de tåler å være ute i 6,5 timer, som trolig er lengre tid enn de vil bruke i Palmerittet. Og når vi i tillegg ser det i lys av historien til Reed Olsen, innser vi at vi egentlig har det veldig fint. Jeg føler meg trygg på at dette bidro til noe positivt for dem, sier Stiansen.

Nesten hver dag treffer jeg noen som kommenterer min indiske bakgrunn og at jeg trener i skogen

Sarita Sehjpal var i skyene etter treningen.

— Det var utrolig gøy. Jeg er så imponert over opplegget. Visst var det knallhardt, men likevel var det gøyere enn det var tungt, sier Sehjpal.

Savner innvandrere i skogen

Selv få inderen stadig høre hvor sjeldent det er å møte innvandrere som trimmer. Nå håper hun at hennes deltakelse i Sprek-prosjektet skal hjelpe flere til å komme seg ut.

Sarita Sehjpal på Sprek-trening i Jegersberg. Foto: Åge Harald Drangsholt

— Senest da vi kom tilbake til parkeringsplassen etter økten onsdag, var det en som sa til meg: «Jeg synes det er utrolig tøft at du gjør dette». Og han er ikke den eneste. Nesten hver dag treffer jeg noen som kommenterer min indiske bakgrunn og at jeg trener i skogen, sier Sarita Sehjpal, som lørdag 20. juni sykler det 62 km lange Palmerittet.47-åringen kom fra India til Norge da hun var fem år gammel. Hun er vokst opp på Mosby, og lærte der oppe tidlig å gå på ski.

— Men bitt av turbasillen ble jeg først i voksen alder da jeg gikk turer til Kjerag, Prekestolen og Besseggen, sier Sehjpal.

Elsker skogen

Utover seg selv, og sine nærmeste, har hun liten kjennskap til andre treningsaktive innvandrere.

— Min svoger skal sykle Palmerittet, og min far går to timer tur hver dag. Utover det kjenner jeg ikke flere.

Kanskje den moderne verden har større appell

— Hvorfor er det slik, tror du?

— Jeg vet ikke. Selv finner jeg enorm glede i å være i skogen. Jeg føler meg ett med naturen. Men kanskje det er litt primitivt for andre, at de ikke klarer å se dybden og det vakre i det. Kanskje den moderne verden har større appell, undrer Sehjpal.

Selv har hun utelukkende mottatt positive tilbakemeldinger på deltakelsen i Sprek-prosjektet.

— Noen har også vært litt bekymret for at jeg skal skade meg, men de aller fleste synes det er tøft, for dette er ikke noe de forbinder med meg. Mitt image er å være en karrierekvinne.

- Ta beina fatt

Nå håper hun at hennes deltakelse i prosjektet skal fungere som en døråpner, slik at også andre innvandrere begynner med fysisk aktivitet.

— Uten at det er noe jeg tenker mye på, er det kjempegøy om jeg kan bidra til det. Det er viktig å ta vare på helsa, og hvis jeg kan bidra til at flere gjør det, er hensikten med min deltakelse oppnådd. Og folk trenger ikke å investere i en dyr sykkel, det holder å ta beina fatt, understreker Sprek-prosjektets kjendiskandidat.

Jan Fredrik Stiansen, fysisk trener i Sprek-prosjeket. Foto: Åge Harald Drangsholt

Sprek-trener Jan Fredrik Stiansen synes også han treffer påfallende få innvandrere på sine mange treningsturer langs landeveien og i skogen.— Men jeg tror og håper at Sarita kan gå foran som et godt forbilde for dem som kan identifisere seg med henne. På samme måte som de i kulturlivet kan identifisere seg med Anette (Bylund), sier Stiansen, og sikter til en av de tre andre Sprek-kandidatene, som jobber fulltid som kulturarbeider.