KRISTIANSAND: — Demokratiet er lagt opp slik at det å klage er en rettighet vi har. Men for helsevesenet og legestanden er det å bli klaget på oftest forbundet med noe negativt. De bør heller se på det som noe positivt, som en evaluering av systemet som gjør det mulig å forbedre tjenesten, sier Natasha Pedersen.Hun er mor til multihandikappede Andrea (12) og har like lang fartstid som bruker av offentlige tjenester. - Det som har vært det tyngste, har ikke vært å ha et multihandikappet barn, men å forholde seg til det offentlige tjenesteapparatet. Jeg har brukt alle mine ressurser og energi til å jobbe med det offentlige vesenet, sier Pedersen.- Vi er veldig avhengige av det offentlige, enten vi vil eller ikke. Hadde jeg vært millionær, ville jeg på flekken kjøpt meg fri fra offentlig hjelp. For eksempel har jeg ikke tall på hvor mange offentlig ansatte jeg har hatt inne på soverommet. Du blir helt blottstilt og må kle deg naken for systemet, sier hun.Nylig fortalte pasientombudet i Vest-Agder at kronikere og deres pårørende kvier seg for å klage på helsevesenet av frykt for represalier. Dette her Natasha Pedersen erfart i stort monn. Har klaget på alt

— Vi har klaget på kvalitet, effektivitet og på kommunikasjon. Det er ikke én ting vi ikke har klaget på, men det har vi gjort med en viss risiko. Vi har opplevd at vi har fått et dårligere tilbud etterpå, at tilbud er blitt tatt fra oss, at vi har måttet klage flere ganger på det samme, og at jeg er blitt kalt vanskelig. Nå er jeg blitt garvet og gir litt blaffen, oppsummerer Pedersen.Hun har klaget for å få avlastning, dagtilbud, barnehage, pedagoghjelp, omsorgslønn og trygdeordninger. De fleste gangene har hun klagd på kommunale tjenester. Et par ganger også på spesialisthelsetjenesten. Den mener hun det er verst å klage på, fordi sykehusene er en stor, tung og beskyttet bastion. Dessuten har hun opplevd at den legen som er årsak til at hun klager er den som har behandlet klagen. Risikerer å bli uglesett

— Det er å be om bråk å klage på dem. Jeg har aldri klaget på enkeltpersoner, men på systemet. Og det sier seg selv at det ikke er enkelt å klage på det en er avhengig av. Det krever dessuten enormt med ressurser og overskudd å sette seg ned og klage. Og terskelen for å klage er høy for mange, fordi de risikerer å bli uglesett og angrepet som person, så jeg skjønner godt dem som ikke tør klage, sier Pedersen.Siste gang hun opplevde det, var da hun sendte et leserinnlegg til Fædrelandsvennen i fjor. Da fikk hun høre at hun var en vanskelig person.- Leger takler fryktelig dårlig å bli pirket på. Jeg ser gang på gang hvor dårlige de er til å ta selvkritikk og innrømme og unnskylde at de har gjort en feil, sier Pedersen.- Leger er heller ikke særlig flinke til å ta hensyn til at de har mye autoritet og makt. De må bli mer bevisst sin posisjon overfor enkeltmennesker som gjerne er lært opp til å se på leger som Gud. Jeg kan telle på én hånd de legene jeg har følt har tatt meg på alvor. Jeg har ikke møtt mange leger som virkelig har lyttet til oss, sier hun. Ingen samlet oversikt

Natasha Pedersen har erfart at ingen instans har samlet oversikt over hvilke rettigheter og muligheter som finnes for hjelp til Andrea.- Det blir verre og verre å være bruker av offentlige tjenester, fordi regelverket stadig blir mer komplisert. De snakker om å effektivisere og samle tjenester, men det hjelper oss lite, for det er ingen som kommer med dem på et fat, sier hun.Da hun fødte Andrea i Nord-Norge i 1992, var det ingen som fortalte Pedersen hva dette innebar for hennes liv, hvor hun kunne få hjelp, eller hva hun regne med fra samfunnet.- Vi er veldig privilegerte i Norge, men det legges ikke opp til at det skal være enkelt å få den hjelpen vi har rett på. Det er et system der en må kjempe for alt. I enkelte perioder har jeg hatt fulltidsjobb med å skrive søknader og klager og gå på møter og finne ut av ting, sier hun. - Dessuten er det mange merkelige holdninger blant offentlige ansatte, legger hun til. Roser Lillebølgen

Hun merker også fort om behandleren har satt seg inn i saken til datteren.- Jeg kan journalen hennes utenat og merker fort om vedkommende har satt seg inn i saken. Hvis jeg merker at behandlere ikke har det, kan jeg være så frekk at jeg kan spørre om de har satt seg inn i hva Andrea feiler. Da tar jeg en risiko, for jeg vet aldri hvordan behandleren vil bruken makten sin. Leger blir lett forbannet på sånt, konstaterer Pedersen.Hadde det ikke vært for det gode tilbudet Andrea får av pleierne på Lillebølgen i Kristiansand, hadde familien Pedersen for lenge siden vurdert å flytte fra byen, forteller Natasha Pedersen.