— Våre biologiske barn støtter oss, men skjønner oss ikke helt. Nå var de ute av redet, og vi kunne slappet av og reist eller gjort hva vi ville. Men nei, vi begynte på'n igjen. Og vi har ikke angra. Vi har hatt barn på den samme skolen i 22 år nå, og jeg er inne i skolestyret og FAU igjen. En gang engasjert, alltid engasjert, smiler Trond.
De vedgår at det er en utfordring å være fosterforeldre, men mener at ønsket om å gi noe tilbake til samfunnet er sterkere.
Les også: 59 barn venter på fosterhjem i Vest-Agder
— Man hører om personer som har hatt det vanskelig i oppveksten, men som hadde èn person som gjorde livet godt igjen. Jeg vil gjerne være den personen for noen, sier Trond.
Uheldig med så lang kø
Den høye etterspørselen etter fosterfamilier ser de på som uheldig.
— Det er viktig å ha flere fosterfamilier å velge mellom for å kunne matche barnet med en familie som har litt like interesser. Når etterspørselen på fosterfamilier er så stor, blir situasjonen at man bare må ta den første familien som blir ledig, sier Hilde.
Ekteparet tror mange vegrer seg for å bli fosterfamilie fordi de er redde for å få inn kriminelle ungdommer.
— Dette kjente vi også på da vi begynte å tenke på å være fosterforeldre. Men det var jo helt urealistisk. Barna er fine de, det er ofte foreldrenes vansker som er årsaken til at de ikke klarer omsorgsrollen. Og man får legge inn ønsker for alder og interesser for å få en best mulig match mellom fosterbarn og fosterhjem, sier Trond.
God oppfølging
For å bli fosterforeldre måtte de gjennom et Pride-kurs, noe som ble en positiv overraskelse.
— Vi mente selv at vi hadde god erfaring med barn og unge, både gjennom jobb og egne barn, men også for oss var kurset veldig lærerikt. De som er nysgjerrig på dette, burde absolutt ta kurset, sier Hilde.
— Kurset innebærer mye personlig, og jeg ble tryggere på meg selv i løpet av kurset, sier Trond.
